søndag 27. januar 2013

Diskusjonen i Sverige fortsetter.

http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=1637&artikel=5415866

Jeg har selv hatt den håpløse diagnosen borderliner i årevis, og må bare si at jeg hater den! I dette programmet sier fagfolk noe om hvordan diagnosen ikke hjelper pasienten, med utgangspunkt i Sofias pasienthistorie. Og også at det er velkjent at ca 80 % sv pasientene med borderlinediagnose har svært store traumer med seg i bagasjen. Med borderline som diagnose blir dette gjerne oversett. Det blir viktigst å nekte dem det de ønsker, for en boderliner er jo så manipulativ....

lørdag 26. januar 2013

Svensk radiodokumentar fra psykiatrien..

Det handler om ei ungjente som pga mishamdling hjemme plasseres i tvungen omsorg. Programmene viser hvordan omsorgen ikke fungerer, og følger jenta over mange år. Etter hvert inn i psykiatrien, som heller ikke fungerer. Hun har i årevis gått med diagnosen borderliner, uten utredning for dette. Hun selvskader, prøver å ta livet sitt flere ganger, trygler om å få bearbeide ting som har skjedd med henne, blant annet grov voldtekt, mens hun var under omsorg.
Det handler veldig mye om maktbruk fra psykiatrien på sitt verste.
Dette er tøfft å høre på. Selv ble jeg rasende. At jenta lever er et under. At hun har orket å fortelle dette og få historien ut er fantastisk bra gjort. Nå går debatten i Sverige. Jeg håper det blir forandringer etter at dette har kommet fram på denne måten.
De to første lenkene er radioprogrammene. Den siste et debatt-program på TV.

http://sverigesradio.se/sida/avsnitt/138656?programid=909

http://sverigesradio.se/sida/avsnitt/142476?programid=909&date=2013-01-20

http://www.svtplay.se/debatt

onsdag 23. januar 2013

Maktomfordeling, takk!


Mange har beskrevet psykiatrien som et pyramidesystem, der noen svært få på toppen bestemmer det meste. Det er jeg enig i. Disse svært få er overleger og kanskje en psykolog eller to. En, stort sett en overlege (psykiater) er den absolutte sjef. Så kommer de andre som jobber på stedet. De øker i antall nedover i pyramiden, men makta minker. Bunnflata i pyramiden er pasientene. De er flest, men har så å si ingen makt.

Et slikt system kunne sikkert fungere greit, det, om det garantert var svært fornuftige, faglig sterke og meget lydhøre/ydmyke personer på toppen. Ydmyke i den forstand at de var klar over sine begrensninger og var villige til å høre på andre plassert lenger ned i pyramiden.

Ingen er ekspert på alt, uansett yrke og bakgrunn. Fornuftige folk vet det. Disse fornuftige folkene spør også andre til råds når de selv står fast eller er usikre.

I en sykehusavdeling, er det, slik jeg har opplevd det, altfor ofte personer på toppen som har svært liten selvinnsikt. De bestemmer og bestemmer. Tar beslutninger med katastrofale konsekvenser, og når det går galt legges skylda på dem det ble tatt bestemmelser for. Pasientene. For bestemmelsene VAR riktige, de, om bare pasientene hadde skjønt det. Blir det klagesak svarer de selvbevisst om sin faglige vurderingsevne og noe om pasientenes symptombilde som umuliggjør bedring. Sak avsluttet.

Noen ganger har jeg som pasient møtt litt mer oppegående folk, som har hørt på meg, forstått hva som er problemet, lagt til rette på beste måte for å få et vellykket opplegg. Slik det bør gjøres. I løpet av en dag eller to blir alt som var bra gjort om til noe som slettes ikke er bra, heller katastrofalt galt. For den oppegående jeg møtte, var dessverre bare assistentlege. Så etter et møte eller to får denne assistentlegen beskjed om at det som er gjort er helt uhørt og må gjøres om. ”Vi gjør ikke sånn her”. ”Brudd på våre rutiner”. ”Brudd på regel nummer 1, 7 og 32”. ”Fy og fy!” Det fungerte, men en bedreviter med mer makt stopper sånt.

Jeg vet ikke hva som foregår i legenes møter. Jeg ser likevel for meg en beinhard maktkamp. Kamp om å ha rett, om å beholde sin plass i pyramiden og helst komme enda et hakk høyere. Kamp for å holde utfordrere i sjakk. Kamp om metode og mål. Kamp om arbeidsgivers ros? Best i klassen? Om høyest måloppnåelse? Mål satt av andre et eller annet sted over disse igjen. Helseforetaket? Statlige retningslinjer?

Og assistentlegen? Blir sannsynligvis snart borte fra den avdelingen. Søker seg vekk til et sted som driver annerledes, der det er lov å være god. Kanskje over i noe privat. Eller han føyer seg. Blir en av dem som også argumenterer overfor noen nye som prøver seg. ”Vi gjør ikke sånn her”. Og blir fort overlege. Får mer makt. Ikke vet jeg, men jeg har truffet så mange. Med etter hvert døde øyne og argumenter de selv ikke tror på. 

Jeg ønsker noe annet. At flere blir hørt når beslutninger tas. Spesielt pasientene, selvfølgelig. Og personalet som jobber tettest på dem det gjelder. Og av dem igjen: De som pasienten er tryggest på at vil formidle det viktigste riktigst mulig. Jeg vil vekk fra et system der de som har minst med pasientene å gjøre, er de som bestemmer mest!
 
Sjefene kan heller bruke sin kunnskap til å fortelle de ansiktsløse vesenene over dem, hvorfor målsettingene bør endres, til pasientenes beste.

lørdag 19. januar 2013

Kan vi ikke?

Men vi kan jo ikke ha det sånn at pasientene skal kunne ønske seg spesielle ansatte til å ta seg av dem, sa en sykepleier jeg nylig snakket med. Det vi diskuterte var en pasients behov for trygghet og kjente forhold.
Dette var likevel ikke hovedgrunnen til praten vår. Det var bare en bisetning i noe mye større. Etterpå har jeg tenkt på denne bisetningen. "Vi kan jo ikke ha det sånn?" Eller burde det tvert i mot være sånn?
En psykiatrisk avdeling består av svært forskjellige mennesker både blant personalet og pasienter. Og der mange mennesker møtes er det noen som trives sammen, noen som tolererer hverandre fordi man nå er på samme stedet, noen som misliker hevrandre litt eller mye, og noen som er redde for noen. Sånn er det bare. Tenk på en skoleklasse eller et arbeidssted. Medelever og kolleger. Noen passer man bare bedre sammen med enn andre.
Som pasient blir man tildelt ansatte. Etter en stund lærer man dem å kjenne på godt og vondt. Med noen blir det bare vondt. Noen gir trygghet og omsorg. Hvem vil man foretrekke?
Pasientene kan sjelden velge. Det ser ut som det blir en trussel mot en avdeling at en pasient vil velge. Hvorfor det?
Veldig ofte er det slik at pasienter har forskjellige favoritter blant ansatte. De den ene synes er helt topp synes en annen er totalt håpløse. Også de ansatte liker og msliker de forskjellige pasientene i varierende grad, men ingen får dem til å innrømme det. De skal jo være proffesjonelle.
Så hva hvis pasientene får velge, hva vil skje? Det vil i hvert fall gi større trygghet og meget sannsynlig større utbytte av et opphold for pasienten. Det burde derfor gjøres, for avdelingene er til for å hjelpe pasientene sine.
Hvorfor gjøres det ikke? Jeg tror det er så enkelt som at noen av de ansatte, et fåtall de fleste steder, aldri vil bli valgt. Dermed går ingen kabaler opp for avdelingene. Alle steder er det ansatte som foretrekkes av flertallet av pasientene. Disse kan selvfølgelig ikke ha ansvaret for alle. Noen ytterst få vil de fleste pasienter ikke ha noe med å gjøre. Det kan være at de ikke burde jobbe med psykisk syke, at de ikke har egenskapene som skal til. Så løser avdelingene dette problemet med at ingen får velge. Av hensyn til udugelige ansatte på bekostning av pasientenes trygghet og mulighet til å få det bedre?
I praksis, om pasienter som har vært på avdelingen før, ble spurt når de kom, om de har noen ønsker angående ansatte, så kan avdelingene fort få øye på sine problemansatte, og også på sine beste. Og gjøre grep. Jeg vet at de stort sett allerede vet hvem som er gode, middels og uskikkede, men de gjør ikke noe med det. Annet enn å forklare at man kan jo ikke ha det sånn! At pasienten kan få velge, altså.
Er det viktigere å ikke såre en upopulær ansatt enn å trygge en vettskremt pasient?

Enda en?

Det er så mange blogger. Skal nå jeg også lage en? Ja, jeg har visst bestemt meg for det.
Det har vært noen tanker på forhånd. Om innhold. Om å skrive under eget navn eller å skrive anonymt. Jeg velger fullt navn. Det forplikter mer.
Tiden får vise hva som kommer. Dette første innlegget inneholder egentlig ingen ting. Jeg skal bruke det til å finne ut av hvordan dette fungerer.