tirsdag 26. februar 2013

Døgnplasser nedlegges.


DØGNPLASSER NEDLEGGES. KOMMUNENE HAR IKKE TILBUDENE SOM TRENGS.
 

Dagsrevyen i går hadde endelig som sak de mange nedleggelsene av døgntilbud i psykiatrien, uten at kommunene har ressurser til å overta behandlingen av pasientene. Temaet fikk også halve sendetiden i Aktuelt senere på kvelden.

Nedleggelser av døgnplasser, spesielt på sykehusnivå, har foregått i årevis. Det er planlagt politikk. Tanken er at de aller fleste vil ha bedre av å få behandlingen i sitt normale hjemmemiljø. Tanken er god. 

Men: Svært mange pasienter sier nå at det så å si er umulig å få hjelp. Terskelen inn til de få døgnplassene som fremdeles finnes er skyhøy. Akuttinnleggelser kan man se bort fra å få hvis man ikke er helt totalt suicidal/allerede har gjort et alvorlig forsøk eller er til soleklar fare for andre. Mer presist sagt så blir man alltids innlagt når fastlege eller legevakt sier at det trengs en akutt innleggelse, problemet er bare at man utskrives igjen dagen etter. I beste fall med en henvisning til et DPS som kanskje eller kanskje ikke kan gi et tilbud om svært mange måneder. Det finnes ikke lenger rom til de som ber om hjelp FØR det HAR gått til helvete. Mens man venter på kanskje et eller annet en gang langt fram i tid får man bare greie seg som best man kan. Mange greier ikke det. De blir sykere mens de venter. Eller så dør de. 

DPSene skal rustes opp til å kunne ta seg av mer krevende pasienter. Dermed mister de midt på treet-syke sitt døgntilbud, for dem blir det ikke plass til lenger. De skal få hjelp fra kommunen sin. Bo hjemme, kanskje en time i uka med samtale med en sykepleier, eller hjelpepleier? Det kan gå bra og det kan gå helt galt. 

For mennesker er individuelle. To personer med samme diagnose kan trenge svært forskjellig tilbud. Den ene deprimerte kan klare seg med et knapt kommunalt tilbud, den andre kan trenge heldøgnsomsorg i lang tid. Sånn er det bare. Det vet de det gjelder. Det planlegges likevel nå etter modeller som tilsier at en gruppe pasienter skal behandles slik og en annen sånn. Problemet er vel at disse gruppene ikke eksisterer i virkeligheten. Det ser sikkert ryddig ut i planene, men gruppene som teoretisk er laget består av individer. 

Det ser ut som planene om fortsatt nedbygging av døgnomsorg innen psykiatrien fortsetter uansett hva pasienter, pårørende og fagfolk mener om det. Det er vedtatt at det er riktig. Jeg tror det blir feil. I en ideell verden er hjemmemiljøet bedre enn en hvilken som helst avdeling. I realiteten er mange hjemmemiljøer så ødeleggende at folk blir syke av dem, og desperat trenger timeout. Eller sykdommen i seg selv har medført at hjemmet er blitt en festning der man gjemmer seg bort fra all kontakt med verden utenfor.  

Jeg er overbevist om at vi trenger flere døgnplasser enn vi har nå. Og også at oppholdene der for de som trenger det bør vare lenger enn nå. Og de bør også ha en mye bedre kvalitet enn de har nå. Så folk faktisk kan friskne til så det monner nok til at de igjen klarer seg mest mulig på egenhånd. Det høres ut som utopi, jeg vet det. Jeg håper uansett at flere kommer på banen om dette temaet nå som Dagsrevyen har tatt tak i saken. I dag var det faktisk en ny liten reportasje med psykiatri som tema. Kanskje noe skjer?

tirsdag 19. februar 2013

En gang borderliner - alltid borderliner

Denne artikkelen ble trykket i bladet Tidsskrift for psykisk helsearbeid nr. 4 2012.

Etter oppfordring legger jeg den ut til dere her. :)


En gang borderliner – alltid borderliner

Eller har pasienten aldri vært det?

Liv Tove Thorgersen.

 

Det var en gang i tiden slik at seksuelle overgrep mot barn i egen familie kaltes blodskam. Et grufullt ord. Særlig fordi skammen sikkert, da som nå, opplevdes av den som ble utsatt for overgrepene, ikke av overgriperen. Og noen særlig forståelse for hvorfor mange unge ble gale av å vokse opp i en familie der de ble utsatt for blodskam, var det ikke. Eller om den var der, var tabuet for stort til at det ble snakket om.

Det var en gang slik at disse gale ble innesperret på et loft eller i en kjeller. Der kunne de sitte eller ligge og holde rundt seg selv, eller ule eller snakke sprøyt med seg selv. Og dunke hodet i veggen og angripe den som kom med mat eller byttet bleie eller tømte potta. Noen fødte sine blodskamsbarn, som i beste fall ble gitt bort. Noen drepte seg på grunn av skammen. Blodskammen pluss skammen over å bære et uekte barn drev dem. Og så ble de begravet utenfor kirkegården. Godt de var døde, så de ikke oppfattet den skammen også?

Så kom asylene. Asyl betyr fristed. De gale skulle ikke lenger stues vekk på loftet. De skulle få pleie og omsorg. Medisinsk behandling. Kanskje var det bedre å bli stuet vekk på et asyl? Min subjektive gjetning sier at de som skammet seg i utgangspunktet, gjorde det på asylene også. Over å være der de var, i tillegg til blodskamskammen. Og at det i journalen sto at pasientens barns far også var pasientens far, om noen fant det bryet verdt å spørre om det. Det slo vel ingen at det faktumet hadde noe med pasientens galskap å gjøre.

Det er nå velkjent at personer som har hatt en oppvekst med seksuelle overgrep, eller incest som ordet blodskam er byttet ut med, har mye større risiko enn andre for å oppleve overgrep også som voksne. Psykiatriens historie er i stor grad en historie om nye overgrep, i medisinens navn. Hensikten var nok god, men metodene tidvis grusomme. Det er heldigvis slutt på lobotomering med bor og kniv, ispakninger, insulinsjokk og elektrosjokk uten narkose. Få, om noen, ble noe bedre av denne behandlingen. Mange døde.

Sånn ca. på 1970-tallet ble koblingen mellom overgrep og nevroser og muligens også noen psykoser godtatt av psykiatere og psykologer. I hvert fall som en mulig årsak. Noe det kanskje kunne være lurt å snakke med pasientene om. I hvert fall med dem som torde å si noe om det. Kunnskapen begynte å skli inn. Om hva overgrep førte til. At overgrep faktisk skjedde, og at om noen snakket om det, så hadde det sannsynligvis skjedd og var ikke en barnslig fantasi eller et sterkt ønske om å gifte seg og å ha sex med en forelder. Ødipus forvitret langsomt.

Det fulgte en tid der ”alle” ble spurt om de hadde opplevd seksuelle overgrep. Sa noen nei, ble det tolket som fortrengning. Alle behandlere så etter det de trodde var tegn på tidligere misbruk. Og de så mer enn det som fantes. Sikkert svært ubehagelig for de som hadde annen bagasje med seg i sekken. Annen type omsorgssvikt, for eksempel.

For dem som hadde incest i bagasjen, ble det mindre tabu å snakke om det. Om man ikke var mann, da. For incest var en kvinnegreie, og overgripere var menn. Og kvinnene var redde, deprimerte og suicidale.

Det var en gang, og er fremdeles slik, at slettes ikke alle passer inn i bokas beskrivelse av en person som har opplevd seksuelle overgrep. Og å få snakke om tabuet gjorde og gjør ikke alle friske. For mye ser ut til for alltid å forbli ubegripelig for medisinernes båstenkning. Ulike personer reagerer forskjellig på overgrep. Overgrepene er forskjellig. Miljøet rundt dem ellers var og er forskjellig. Deres sårbarhet og ressurser var og er forskjellig. Deres overlevelsesmetoder var og er forskjellige. Og når all snakkingen ikke nyttet for mange, ja da var det vel bedre å slutte å snakke, da? Så da var det en gang slik at de som trengte og ønsket å snakke, ikke fikk lov til det. Fortiden ble tabu igjen, ressurser, her og nå, og framtiden ble oppskriften i stedet. Og trening, kosthold og positiv tenkning, for ikke å glemme eksponeringsterapien. Og kognitiv adferdsterapi. Og mindfulness. Jeg tror det er det som er siste mote nå. Mindfulness er blitt fasiten for det meste.

Litt tilbake i tid igjen, sånn ca. på 1980-tallet, fikk pasientene som ofte var svingdørspasienter og som stort sett var depressive og redde, men i tillegg tidvis var i en tilstand som lignet på psykose, en ny merkelapp: Borderliner. Fritt oversatt et grensetilfelle. Verken eller, på et vis. Men ikke helt psykotiske. Bare kanskje litt, i korte perioder. Om de da var psykotiske i det hele tatt. Min depressive nevrose med tidvis stor fare for selvmord pluss fobisk og generell angst og min bakgrunn med incest fikk nytt navn. Med spørsmålstegn. Siden har jeg visst forblitt det. Med utropstegn. Det dumme er at i mellomtiden er borderliner blitt en ustabil personlighetsforstyrrelse, med en ganske annen betydning enn det merkelappen med spørsmålstegn først hadde.

Det var en gang jeg ikke brydde meg noe særlig om hva slags diagnose som ble satt på meg. Jeg brydde meg ikke om borderlinermerkelappen. Det viktige var at jeg fikk god behandling når jeg trengte det. Noen ganger fikk jeg jo det. Men så skjedde det noe. Holdningene jeg ble møtt med endret seg. Velviljen og omsorgen forsvant stort sett. Jeg møtte mistenksomhet, avvisning, grensesetting hinsides fornuft, at mine grenser konsekvent ble tråkket over, og at alt jeg sa ble omtolket inn i begrepet jeg nå var blitt. En borderliner. Ei urokråke, kranglefant og manipulativ drittsekk. Ønsker jeg noe, er riktig behandling å nekte meg det. Er det noe jeg ikke vil/tør, så er det svært viktig å tvinge meg. Nekter jeg fortsatt, er jeg ikke behandlingsmotivert. Og reddere og reddere blir jeg. Og oppgitt. Og sint. Så da bekrefter jeg min ustabilitet.

Ifølge ”mitt” sykehus er det så typisk at borderlinere ber om nydiagnostisering, at det at de ber om det er god nok grunn til ikke å gjøre det. Det å krangle om diagnosen bekrefter diagnosen. At jeg ikke kjenner meg igjen i kriteriene for diagnosen, bekrefter også diagnosen. At jeg blir verre av foreskrevet behandling, bekrefter visst også diagnosen? Det er noens logikk jeg ikke skjønner. For det er aldri noen som har tatt seg bryet med å diagnostisere meg slik det skal gjøres. Det var bare en gang en psykiater som skrev begrepet med spørsmålstegn. Siden har ingen villet se noe annet enn tegn på borderline. Og så tilføyd utropstegnet. 

Seksuelle overgrep er et traume. Ofte et stadig gjentatt traume over mange år. Hvordan man senere blir, er svært forskjellig. Det finnes en diagnose spesifikt knyttet til traumer. Såkalt posttraumatisk stresslidelse. Nå ser det ut til at stadig flere heller får denne diagnosen når symptomkriteriene stemmer sånn noenlunde og det er klarlagt at seksuelle overgrep er en del av pasientenes historie. Det synes jeg er et godt tegn i tiden. PTSD gir en årsak mer enn den beskriver at ”slik er du”. Men jeg som er blitt godt voksen og i så altfor mange år har gått med merkelappen borderliner klistret på hvert eneste journalark, vil jeg noen gang bli noe annet? Kan jeg få bli meg selv igjen? Med min egen bakgrunn, min dissosiering som vel var årsaken til at spørsmålstegnet en gang ble satt, min angst og min unngåelse av triggere til gjenopplevelser av overgrepene.

Jeg var en gang en enkel og føyelig pasient. Det var før årene med beinhard jobbing hos psykolog ga meg innsikt i at å fortsette å føye meg blir å fortsette å leve som da overgrepene foregikk. Jeg har også lov til å si nei, lærte hun meg. Hun lærte meg å be om det jeg trengte, og å si nei takk og å snu ryggen til ting jeg ikke trengte. Hun gjorde meg tøffere og tryggere, men også vanskeligere å hanskes med, for psykiatrien.

Jeg skammer meg ikke lenger over overgrepene. Jeg har stort sett tatt tilbake grensene som ble tråkket over i oppveksten. Jeg sier fra når noen er i ferd med å tråkke over mine grenser. Og jeg blir sint når noen gjør det likevel.

Nå skammer jeg meg bare over at jeg blir definert som en borderliner, jeg. Og jeg vurderer å søke asyl.

 

onsdag 13. februar 2013

BOTILBUD.


Et hjertesukk unnslapp meg for mange år siden. Jeg bodde i en bolig med tre leiligheter, alle bebodd av psykiatriske pasienter. Det var tidvis slitsomt. Mest fordi en av naboene utagerte en del i forbindelse med rus.

Hjertesukket mitt ble sagt til en sykepleier jeg hadde på den tida: Jeg skulle ønske jeg bodde i et vanlig nabolag hvor jeg var den eneste psyke. Her blir jeg tidvis vettskremt av bråket til den ene naboen. Og andre folk i nærheten får jeg ikke kontakt med, for de tør ikke fordi jeg bor her jeg bor. De tror jeg er annerledes. At jeg også sikkert ruser meg, fordi en her i huset gjør det. At jeg kanskje også en dag skriker obskøniteter til noen eller ingen, fordi den ene her gjør det noen ganger. Jeg føler meg låst i en rolle her. Jeg er blitt en av DEM. Så synlig. Bare på grunn av adressen min. For andre rundt her som ikke kjenner meg fra før er jeg nå et stykk psykiatrisk pasient. Kanskje farlig. Best å holde avstand.

Han skjønte absolutt hva jeg mente, men sier så noe jeg ikke hadde tenkt på: Du finner ikke noe vanlig nabolag uten andre psyke. Du kan kanskje finne noen nabolag uten andre diagnostiserte, men det er bare fordi de ikke har hatt time hos en psykiater. Eller de har vært hos en og fått en diagnose, men skriver den ikke på postkassa eller på navneskiltet på døra.

Og det måtte jeg jo gi han rett i.

Jeg har bodd mange steder. Jeg kom til disse stedene pga. skolegang eller arbeid. Jeg kom som meg, ikke som hun som har vært på asyl, en raring i utgangspunktet. Og ble kjent med folk. På godt og vondt. Jeg så ikke på meg selv som annerledes.

I den boligen ble jeg mer annerledes enn jeg hadde trengt å være. For jeg ble definert av resten av nabolaget før de visste navnet mitt. Jeg bodde jo i den boligen. Jeg lærte ikke navnene på noen i det nabolaget. Sannsynligvis ikke de mitt heller. Hva skulle de med navnet mitt når jeg var definert som ”annerledes”.

Hensikten med å ha boliger spesielt for enkelte grupper er sikkert god. Jeg er likevel usikker på hvor lurt det egentlig er. Vi mennesker grupperer og generaliserer. Det blir mest oversiktlig slik. Jeg gjør det jeg også. Hva tenker vi når vi hører beskrivelser som taxisjåfør, polakk, asylsøker, sosionom, dataprogrammerer, hardrocker, psykiatrisk pasient, bonde, professor? Vi tror vi vet veldig mye om personer ut fra en slik beskrivelse. Vi tror vi vet det meste om deres personlighet, hva de mener om ting og hva de gjør på fritida. Vi tror vi vet hvordan de ER. Og står det i motsetning til ting vi selv mener vi står for, så er det vel sjelden vi tar oss bryet med å bli bedre kjent.

Mener vi alvor med integrering og at folk skal tilbakeføres til lokalsamfunnet og leve mest mulig normalt der, blir det en merkelig start å bosette disse gruppevis. Det blir unødvendig vrient å bli en del av nabolaget og samfunnet ellers.

onsdag 6. februar 2013

Like regler for alle, del 2.

Forrige innlegg ble ørlite satt på spissen. Jeg skrev det som et utgangspunkt for dette innlegget.
Jeg er jo blitt godt voksen, og har derfor sett utviklingen på slike akuttposter over mange år. Og jeg lurer ofte på hvordan det er blitt slik at akuttposters rutiner stadig mer ligner på rutinene i fengsler med ekstra høyt sikkerhetsnivå?
For mer enn tredve år siden, når jeg startet min karriere som pasient, var det ikke slik. Jeg kan ikke huske at det fantes akuttposter i det hele tatt. Derimot fantes det veldig mange forskjellige typer poster. Mange sikkert med svært strenge rutiner, for de som ble ansett som farligst for seg selv eller andre, og poster med roligere pasienter som ikke trengte og derfor ikke hadde slike rutiner. Dette var tiden med de store asylene. Slettes ikke alt var fryd og gammen med disse asylene. Og nå er de jo borte forlengst.
I stedet har vi da fått akuttposter for alt som haster, og DPSer for alt annet. Akuttpostene er ofte av to typer. De lukkede (pasientene er innesperret), og de åpne (dørene ut er ikke låst).
Disse to typene poster skal ta seg av absolutt alle som trenger rask psykisk hjelp. Det blir ei sabla smørje med forskjellige folk med svært forskjellige behov. Du kan ha en med totalt paranoia grunnet rus, med enorme abstinenser og dermed stor fare for utagering i naborommet til hun som selvskader sterkt pga traumer påført henne av rusede omsorgspersoner. Neste rom kan inneholde en bestemor som nettopp er blitt enke og som både er svært deprimert/suicidal og kanskje også litt senil. Så har du gjerne et par stykker som er i manisk fase og setter avdelingen på hodet og alles tålmodighet på store prøver. Bland så inn et flertall i akutt eller kronisk psykose og noen så spiseforstyrrede at de bare så vidt lever, sammen med folk som er så redde for absolutt alt at de rett og slett ikke orker mer og har prøvd å avslutte livet.
En typisk akuttavdelig skal ha pasientene inneliggende kortest mulig, så utskiftingen av pasienter foregår i et utrolig tempo.
Under slike forhold er det på et vis mulig å skjønne at avdelingene lager regler som passer for de absolutt farligste, for ofte er det en eller to slike innlagt.
Den store majoriteten av pasientene på akuttposter trenger IKKE slike regler. Men de gjelder for dem også. De fleste akuttpasientene er faktisk ganske så rolige og ufarlige. De trenger oftest ro og store doser omsorg. Det blir vanskelig å få til omsorg med slike rutiner. For de beskriver at personalets oppgave er kontroll og sikkerhet. Å sørge for at regler holdes blir fort å kontrollere framfor å behandle.
Jeg liker ikke et system som har samme regler for en fortvilet bestemor som for en person som er utagerende ved innkomst på avdelingen pga rus. Selvfølgelig skal en voldelig person hindres i å skade noen. Jeg skulle bare ønske at det kan gjøres uten at det skal krenke alle de andre som er på samme avdelingen. For det oppleves som svært krenkende å ikke kunne få stelle seg uten at man risikerer en kontrollerende ansatt som åpner døra døra for å sjekke, å bli fratatt selvfølgeligheter jeg alltid har i eget hus fordi en annen en gang har gjort noe skummelt med slike ting jeg selv aldri kunne finne på å gjøre, å bli nektet å gå ut for å gå en tur i sola . Mistillitten, i verste fall-reglene, fremmer ikke bedring. Det skaper derimot oftest mer angst. Og mer skam. Man blir så veldig liten. På mange vis nesten borte, uten betydning.
Noen føyer seg lett. De er ofte svært vant til å føye seg, og da ikke på en sunn måte. De trenger å lære å stå opp for seg selv. Hvordan kan de lære det i et slikt system?
Jeg får avslutte her. Det er visst blitt natta.
Diskuter gjerne i kommentarfeltet. :)

Like regler for alle.

Velkommen til akuttpsykiatrien! Her på avdelingen gjelder følgende regler:

- Det du har med deg blir gjennomsøkt når du kommer. Har vi grunn til å tro at du skjuler ting på eller i kroppen blir du visitert. (Siden vi har erfart at mange sterkt misliker dette og blir kranglete og oppfarende, har mottagende lege, som er den første du skal snakke med her, med seg to muskelbunter til dette møtet. Den ene gjennomsøker bagasjen din mens legen prøver å finne ut om du bare er litt sprø, eller helt hinsides, og den andre står midt i glaninga di bare for å minne om at det er best at du oppfører deg føyelig.)
- Alt som avdelingen, eller andre avdelinger, noensinne, har opplevd at noen har brukt til å skade seg selv eller andre med, er det forbudt å ha. Dette inkluderer garn og strikkepinner, beltet som holder buksa på plass, bæreposer, lisser i sko eller støvler, plastpakka med bind (du må komme på vaktrommet og be om nytt bind når du trenger det), alt som kan klassifiseres som legemidler (også analsalven du har tatt med deg, men det er jo bare å komme på vaktrommet og be om litt når du trenger den, så får du en liten klædd i et beger), alt av ledninger (men det er bare å komme til vaktrommet når mobilen eller PCen trenger lading).
- Siden vi gjennomsøker alt når du kommer har vi i tillegg to sikkerhetsrunder i døgnet der vi gjennomsøker rommet ditt på jakt etter ting du ikke får lov til ha som vi ikke har funnet før.
- Nattestid låser vi også inn ting du egentlig får lov til å ha, sånn for sikkerhets skyld,
- Slipper du inn her som pasient, er det utelukket at du får gå utenfor avdelingen det første døgnet.
- Blir du her så lenge at det blir helg, får ingen permisjon første helgen.
- Finner vi grunn til det så tar vi fra deg muligheten til å holde kontakt med folk utenfor avdelingen. Mobiler og PCen kan altså inndras.
- Vi har fjernet varselsystemet du som pasient skulle kunne bruke til å tilkalle personalet til rommet ditt. En pasient i en fjern fortid brukte det for mye, så personalet gadd ikke mer.
- Du får kun en dorull om gangen. En dust stappet en gang hele rullen i dass og lagde oversvømmelse.
- Måltider er på fastsatte tidspunkter og skal spises i matsalen. Vi tror ikke på at noen ikke tør dette og vi tror at denne regelen gjør at angsten for folk forsvinner bare du blir sulten eller tørst nok.
- Ingen kaffe etter klokka 22.
- Savner du lås på baderomsdøra? Vi har ikke det her, selvfølgelig!
- Selvfølgelig har vi heller ikke dusjforheng! Du skal dusje i trygg visshet om at personalet når som helst skal kunne sjekke at du har det bra! Helsepersonell er vant til nakne kropper, vet du.
- Vi misliker sterkt at du mistror våre anbefalinger om medisinering eller ECT. I noen tilfeller har vi lov til å trosse deg om du sier nei. I andre tilfeller skriver vi deg ut og nekter deg videre behandling fordi du tydeligvis ikke vil ha behandling
- Vi kaller det brukermedvirkning når du får si hva du ønsker. Etterpå tar vi et møte uten deg. Vi bestemmer!

Velkommen til A-hus. :)

PS: Vi tilbyr deg samtaler med sykehuspresten ved behov for samtaler angående tro og livssyn. Ved ønske om en samtalepartner fra et annet livssyn, kontakt sykehuspresten som vil formidle dette.

PS 2: Ikke argumenter mot reglene våre med ord som krenkende eller ved henvisning til generelle menneskerettigheter eller lignende vrøvl. Vi har hørt det før og er immune.

søndag 3. februar 2013

Ettervirkninger av traumer, av Blindheim.

I fjor kom det en Norsk Offentlig Utredning, NOU 2012: 5 med tittelen Bedre beskyttelse av barns utvikling. Utvalget som har laget utredningen ble ledet av Magne Raumdalen.
Den handler om barnevernets rolle, spesielt i forhold til omsorgsovertagelse og det biologiske prinsipp. Det står svært mye fornuftig i denne utredningen.

I tillegg har utvalgte lagt ved en omfattende "artikkel" av psykolog Arne Blindheim med tittelen 
Ettervirkninger av traumatiserende hendelser i barndom og oppvekst. Den viser svært tydelig konsekvensene for barn og voksne av å vokse opp med forskjellige typer overgrep foretatt av omsorgspersoner. (Som barnevernet helst skulle ha forhindret at skjedde.)
Han beskriver hva traumer er, om sammenhenger mellom tidlige traumer og psykisk helse, hvordan traumer virker på nervesystemet, konsekvenser av kronisk traumatisering med en svært god forklaring på begrepet dissosiering i forskjellige former, forskjeller i virkning av traumer i barneår og som voksen og avslutningsvis diskuterer han feildiagnostisering (PTSD kontra personlighetsforstyrrelser) for de som blir pasienter i psykiarien.
Her er det mye og svært viktig informasjon, og jeg anbefaler alle som er interessert i temaet om å ta seg tid til å lese dette. Ja, det er langt, og tidvis tungt stoff, men i hvert fall for meg så var det absolutt verdt det. Det er mye i det han har skrevet som jeg har syntes, trodd og ment men fått lite gehør for. Her vises det til fakta som nok svært mange i helsevesenet ikke er klar over, eller velger å se bort fra.
 
Linken under er direkte til Blindheims tekst. Da er du på riktig sted i NOUen og kan greit manøvrere til resten av den.