fredag 24. mai 2013

Uenighet mottas med takk.


Jeg har slitt lenge med å formulere et nytt blogginnlegg. Mange forsøk er forkastet. Så nå prøver jeg igjen, litt uten en plan. Bare skriver, og ser om jeg får formulert et poeng underveis. For jeg tror jeg har et poeng, men det er ganske innsauset i masse forbehold, og kanskje litt skrekk for å være utydelig, eller tråkke på noens tær uten å ville det.

For det jeg har tenkt mye på, og altså ikke har klart å formulere, handler om kritikk eller negativ beskrivelse av et system, for eksempel psykiatrien som jeg skriver om, som kanskje blir for ensidig. Eller kanskje heller at det i veldig liten grad er plass til nyanser og motforestillinger.

Jeg har sterke meninger. Det har andre også. Og det er godt å få bekreftelse på at det finnes flere med ganske like meninger som meg. Som har lignende erfaringer og bærer fram den samme kritikken.

Det er vrient å være veldig kritisk og samtidig få med seg nyanser. I hvert fall skriftlig. Det blir så omstendelig. Det er lettere når man snakker med noen ansikt til ansikt. Å kunne si ordet men. Eller også å få en tilbakemelding som inneholder ordet men, og et spørsmål om det er bare slik. Uten å gå i vranglås.

Så jeg etterlyser mer uenighet. Ja, det er visst det jeg gjør. Plass til motforestillinger uten at den eller de som er uenige blir hogd hodet av. Og grunnen til det er at jeg rundt omkring har sett tendenser til halshogging når noen har dristet seg til å svare en som kritiserer med å ikke være helt og fullt enig.

Det kan rett og slett bli for mye enighet noen ganger.

Så min oppfordring blir da til dere som leser og som har andre meninger enn jeg har: Skriv hva dere mener. Si meg gjerne i mot. Så oppfordrer jeg bare meg selv og alle andre til å diskutere med vett og forstand.

Ja, så ble det da et innlegg av dette her til slutt.

fredag 3. mai 2013

Akutteam.


Akutteam 

 ”Vår oppgave er å yte god og rask spesialisthelsetjeneste til personer over 18 år som befinner seg i vårt opptaksområde og som kommer i akutte og alvorlige psykiske kriser.

Vårt tilbud retter seg i hovedsak mot personer som pga. sin tilstand ellers ville være i behov av innleggelse på akuttpsykiatrisk avdeling.

Vi har som mål å samarbeide tett med pasienten, pasientens nærmeste og primærhelsetjensten for å finne løsninger som i størst mulig grad støtter opp under pasientens egenmestring og medbestemmelse.”

 

Dette skriver de om seg selv, de som skal fungere som førstehjelperne når det blir i tøffeste laget for pasienter i mitt område. Litt snålt er det at det på sidene om dem ikke er mulig å finne noe slags kontaktinformasjon, eller opplysning om hvem som kan ta kontakt eller om når de er tilgjengelige.

Dvs. snålt er det vel sant og si ikke for de som har prøvd å få hjelp fra dem. Bare for de som ønsker kontakt første gang.

Min erfaring er at de ikke ønsker at du tar kontakt. Gjør du det likevel, får du beskjed om heller å ringe fastlegen og be han om å ringe dem. Når han ringer får han sannsynligvis beskjed om at de ønsker en skriftlig henvisning. Om han får kontakt med noen, altså, for det er absolutt ikke enkelt for han heller.

For en pasient kan forsøket på å få kontakt for å be om hjelp fortone seg som noe slikt: Pasienten eller noen som kjenner pasienten eller som er en av pasientens hjelpere skjønner at det trengs mer hjelp og helst ganske så fort. De har hørt om akutteamet og prøver å få kontakt. La oss si at det er en hjelper. Denne bruker noen dager på å prøve å ringe, men kommer bare til forværelset. ”Dessverre, kurs, møter, ikke til stede i dag, prøv igjen i morgen?” Og dagene går, til en dag hjelperen faktisk blir satt over til en som jobber i teamet. ”Ikke noen her i dag som kan ta avgjørelser om nye pasienter. Og ring uansett heller fastlegen og be han ta kontakt.” Og hjelperen prøver å ringe fastlegen, som prøver å ringe akutteamet, men oppnår ingen verdens ting annet enn frustrasjoner. Og dagene går. Og de ringer hverandre og maser på hverandre og glemmer hele greia noen dager (og det skjønner jeg veldig godt!) og prøver igjen og kanskje er flere blitt bekymret for pasienten og også begynner å ringe til hjelperen og fastlegen og akutteamet. Og en gang i blant får de faktisk svar på sine telefoner, men ikke noe svar som medfører noe hjelp til pasienten. Heller beskjed om å framskaffe noen flere opplysninger, eller prøve å ringe et annet sted eller ta seg av det selv eller uansett så kan de jo alltids be legevakta sørge for akuttinnleggelse om det blir så ille at det må til! Og akkurat nå har de ikke kapasitet til flere pasienter, så det så, men prøv igjen siden. Og husk muligheten for akuttinnleggelse, da. Ikke mas så jævlig på oss! Nei, sorry, det sier de jo ikke. Det bare fornemmes at de mener det.
 
Nå har det nok gått noen uker. Veldig mange har snakket med hverandre og med akutteamet. Den eneste som ikke har snakket med akutteamet er pasienten.

Og helt logisk gir de opp, de som bare skulle formidle kontakt mellom pasienten og akutteamet. Og om pasienten skulle klare å ringe en av dem, og lure på om de har fått ordnet kontakt, kommer de håpefulle spørsmålene om det ikke kanskje går litt bedre nå? Pasienten som forstår at de har prøvd og prøvd, sier kanskje ”jo da”, og den som spurte vet hun lyver og sier noe om å gå tur hver dag og viktigheten av å være litt sosial, og pasienten sier ”ja” og den som spurte avslutter med at hun bare må ta kontakt om det blir verre igjen.

 

 

Det BURDE da være enklere å kunne legge igjen en beskjed til akutteamet om at NN trenger kontakt med dere, OG SÅ TAR AKUTTEAMET KONTAKT og undersøker hva som trengs? Men jeg er en enkel sjel og skjønner vel ikke dette.