lørdag 17. august 2013

Umoderne omsorg?

Har den blitt effektivisert vekk, den gammeldagse omsorgen? Den som krever masse tid og som gitt på riktig måte kan gi en person uten selvfølelse en følelse av verdi?
Nå er det så mye snakk om at pasienter skal behandles på riktig omsorgsnivå. For meg virker det likevel som om den gode omsorgen er borte på alle nivåer. Minst mulig på kortest mulig tid på lavest mulig nivå er det som på et vis er blitt mitt hodes oppfatning av dagens system. Og på den kortest mulige tiden på et eller annet nivå skal man lære seg å tenke annerledes, for da blir jo verden annerledes, og bedre, og vi blir bedre. Sier de.
Det kan stemme for noen. Likevel er det svært mange som beskriver det som å få påtvunget ei verktøykasse for problemer de ikke har, eller at de har dem, men verktøyene er helt utilstrekkelige. De virker rett og slett ikke uansett hvor mye de prøver. Og så får de i tillegg til alt annet en følelse av å være dumme, ikke klare å prøve hardt nok, ikke skjønne bæret, godt hjulpet av terapeuter som insisterer på at det skal virke, for det så! Gjør det ikke det får du ta skylda selv, og andre ting å tilby har vi ikke. Som omsorg, tid, medmenneskelighet.
Jeg har erfart hvor godt god menneskelig omsorg kan virke. Og søker den når livet blir for mørkt. Nå finner jeg den ikke lenger. Ikke i noen form jeg kan nyttiggjøre meg.
Egenomsorg, sier de. Du må lære deg egenomsorg. Jeg vet det. Og vet også at for meg virker egenomsorg når jeg er ganske frisk. Når jeg har krefter nok. Detter jeg under det nivået så er det ikke lenger noe jeg selv kan gjøre, uansett hvor mye jeg prøver av all verdens verktøy. Jeg blir bare mer og mer utslitt.
Jeg er ikke alene om å ha det sånn. Dessverre. Og jeg vet de mener det godt, de med alle verktøyene, når jeg søker en vennlig hånd og de trekker sin unna og ber meg skifte fokus. De har lært at det er riktig måte å gjøre det på. I mitt og mange andres hoder kunne de like gjerne slått. Det kjennes slik ut, nemlig!

Ge meg handa di, ven
når det kveldas.
Det er mørkt og me treng ei hand.
(Sondre Bratlands tekst.)