fredag 20. september 2013

HUN HOPPER TAU.

For ganske lenge siden prøvde jeg å beskrive overgrep i skjønnlitterær form. Fra barnets synsvinkel.
Her er resultatet. En novelle. Den er verken sann eller usann. Her er noe lagt til og noe trukket fra.
Jeg advarer mot sterkt innhold.


HUN HOPPER TAU.

 Hun hopper tau. Alene akkurat nå, men snart kommer de andre jentene også ut. Pappaen hennes er den av pappaene i gata som slutter tidligst på jobben. Så nå er hun ferdig med middagen, hun.
Hopphopp hopphopp. Hun er skikkelig flink. Det er veldig sjelden det gule tauet stoppes av føttene hennes. Hun kan hoppe mer enn en time uten å stoppe. Så flink er hun.
De grønne håndtakene på tauet er det så vidt hun skimter i øyekroken. Selv om hun ser rett på et av dem, ser hun det ikke tydelig. Det er fordi de beveger seg fort. Stopper hun å hoppe og ser på dem, er de tydelige. Sånn er det med tauet også. Det ser hun nesten ikke i det hele tatt. Hun ser ikke gulfargen en gang. Sånt synes hun er gøy å tenke over. At det som beveger seg blir nesten usynlig.

Litt kjedelig er det å hoppe alene. Derfor hopper hun helt midt i gata. Da må de som kjører bil bremse mens hun hopper ut til siden. Hun klarer det også uten at tauet stopper. Men så veldig mange biler er det ikke som kjører her, De kjører sakte også, for gata er ikke så lang.
Den store gata får hun ikke lov å leke i. Hun får ikke lov til å gå over den alene heller.

Hopphopp hopphopp. Hun trenger ikke å tenke på hva armene hennes, hendene og bena hennes skal gjøre i det hele tatt. Hun leker med å prøve å tenke på det, at nå skal armene svinge, og føttene skal hoppe akkurat nå, men da går det bare i surr. Det er veldig rart, for det var slik hun gjorde det da hun lærte å hoppe tau.

Hun har grøt i magen. Risengrynsgrøt. Hun liker fløyelsgrøt best, men risengrynsgrøt er også godt. Med masse kanel og sukker. Helst mer sukker enn mamma synes er nok. Og nå som hun er så stor at hun har begynt på skolen får hun strø på selv. Selv om mamma passer på, greier hun å late som hun søler hele spiseskjea med sukker på en liten flekk av grøten, og da får hun lov til å strø ei skje til på resten av grøten sin. Hun tror mamma er nesten sikker på at hun gjør det med vilje, men ikke helt sikker. Blir mamma helt sikker, må hun finne på noe annet.

Hopphopp hopp æsj. Æsj bæsj, dumme tauet. Hun slenger det i retning porten til huset hun bor i.

 Hun er tørst og løper forbi tauet og inn porten, opp sementtrappa, inn døra, opp ei trapp til og inn i gangen og så inn på kjøkkenet. Mamma vasker opp, så hun står med ryggen til. Mugga med rød saft som de drakk til grøten er ikke tømt ennå, ser hun.
- Hei Mamma, jeg er tørst. Kan jeg få et glass i skapet?
- Ja, sier Mamma, men så tenker hun seg om og snur seg. Du kan da bare ta øsa som vanlig. Vi lager ikke ekstra oppvask av å drikke vann, vet du.
- Men jeg vil ha saft. Det er litt igjen.
- Nei. Safta var til grøten. Nå kan du drikke vann.
- Jammen Mamma.
- Nei, sa jeg. Ikke mer saft nå.

Så hun tar øsa som henger over vasken og lar vannet renne litt før hun fyller øsa. Som vanlig søler hun litt vann nedover haka når hun drikker. Vannet treffer den tynne t-skjorta hennes på magen, og hun grøsser litt. Så søler hun litt til med vilje, for det er litt godt også å grøsse sånn.

Hun bommer på kroken øsa skal tilbake på ved første forsøk, så øsa bråker med vasken. På andre forsøk klarer hun det, og så løper hun ut i gangen, ut døra, ned trappa, ut den andre døra og ned den andre trappa. De siste trinnene hopper hun, og lander støtt i grusen. 

Ute i gata ser hun håpefullt etter de andre, men de er ikke kommet ut igjen enda. Hva nå? Jo, hun kan gå til godtebutikken og se i vinduet. Hun begynner å gå, men bare noen få skritt, så snur hun og løper inn porten igjen. Ballen må jo være med!

Innerst i gården er døra til det litt skumle skjulet, og hun plundrer med å få åpnet slåen. Det går med den vanlige lirkingen, så står hun og myser inn i mørket. To malingsslitte og en ganske ny spark står innerst. Det er så vidt hun skimter dem. Sykler står foran dem. Hun ønsker seg også sykkel. Vedbingen er rett innenfor døra til venstre. Store bunter med gamle aviser og ukeblader er stablet oppe i bingen.
Selv med døra helt åpen er det lite lys som blir med inn i skjulet når hun går inn. Sola er sterk og varm, men den rekker ikke inn i gården der hun bor. Ballen finner hun likevel bare hun får vendt øynene til mørket. Den er knallrød, og litt stor. Nesten så stor som en fotball. 

Dunk dunkdunk dunk dunkdunk. Jenta og den røde ballen går sammen til godtebutikken. Dunk dunkdunk dunk dunkdunk. Også ballen blir utydelig når den er i farta, særlig i dunkdunkene. Hun tar skikkelig i og kjenner den lille svien i håndflatene når ballen slår tilbake. Ei lita grop i fortauet får ballen til å skjene slik at hun så vidt er ute i den forbudte store gata for å fange den igjen. Det går bra. Dunk dunkdunk dunk dunkdunk og så er de framme ved butikken. 
Når hun blir stor vil hun bli sånn dame som jobber i en sånn butikk. Hun skal ha strenge briller med slitne snille øyne bak, grått hår med krøller og alt godteriet rundt seg hele tiden. Hun synes det er rart at hun aldri har sett damen der inne med godteri i munnen, for det vil hun ha. Søte karameller, klissete lakris, harde kjærligheter på pinne, flate peppermyntedrops med hjerter på, myke fruktpastiller og best av alt bruspulver. Nå står hun bare og ser, og lurer på hvilken dag det er. Det er lørdager hun får ukepenger og kan handle her. Det er ikke lørdag i dag.
 
Dunk dunkdunk dunk dunkdunk går hun hjem igjen. Æsj, ballen er kjedelig når hun er alene sånn. Ved porten igjen lurer hun på hva hun skal gjøre nå. Tauet ligger ved føttene hennes, ballen har hun i hendene og hun ser spørrende mot nabohuset. Men døra der går ikke opp. Jenta der inne sitter vel og vrir seg ved middagsbordet enda. Venter på at den trege faren hennes som alltid spiser senest skal bli ferdig slik at hun kan løpe ut til henne. 

Hun tar ballen under venstre armen og prøver å hoppe tau til skjulet, men det går ikke så bra. Irritert bærer hun begge deler for å rydde dem på plass. Plutselig blir hun usikker. Den slåen på skjuldøra, glemte hun å sette den på igjen? Kanskje, eller? Nei, hun husker ikke helt sikkert hva hun gjorde. Men døra står litt for mye åpen til å ha havnet slik av seg selv hvis hun bare har glemt slåen. Nå blir tankene hennes utydelige mens hun går mot åpningen selv om hun ikke vil dit lenger. Da må tankene gå fort også, så fort at hun ikke vet hva hun tenker, tenker hun. Og så står hun i det velkjente halvmørket og hører den både veldig kjente og ukjente stemmen som sier han visste hun ville komme.

Pappa ber henne være veldig stille og hun vet akkurat nå at han har bedt henne om å være stille her i skjulet mange ganger. Og hun er stille, så stille hun kan. Dunkdunkene hans hører hun, og er redd noen skal høre han. Smertene kjenner hun bare litt. Hun er blitt utydelig for seg selv selv om hun ligger helt stille. 

Etterpå, etter at hun har stengt skjuldøra ordentlig med slåen og er ute i sola i den lille gata sammen med de andre jentene, hopper hun tau bedre enn alle sammen. Hopphopphopphopp. Hun kan ikke stoppe, vil ikke stoppe. Hun viser seg fram som den flinkeste hoppetauhopperen i hele verden. Klarer hun å hoppe enda litt fortere blir hun kanskje helt usynlig. (Copyright)