torsdag 26. desember 2013

Jeg trodde jeg hadde kontroll på juledagene.

Jeg er ingen stor fan av jula. Etter mange år med enslig jule"feiring" har jeg laget meg et slags overlevelsesopplegg. Litt pynting. Hvor mye avhenger av humøret når jeg setter i gang. I år ble det lite. Ellers lage meg aktiviteter for hver dag, der aktivitet også kan være å finne den ene filmen på TV jeg har lyst til å se. Andre ting kan være broderidagen, vevedagen, firemerkerydding-dagen. IKKE tenke på familie. IKKE se på naboer der biler, folk og pakker strømmer ut og inn. "Glede" meg over å slippe å kjøre noe sted når værvarselet melder komplett kaos. (Jeg har kjøreangst hele året, men vinteren er verst.) Ja, også lage god mat selv om det bare er til meg. Slå over på en eller annen TV-kanal som er kjemisk fri for Driving home for Christmas og Bjelleklang og Deilig er jorden når jeg ikke orker mer. Prøve å tenke på de få gode julene jeg har hatt som voksen. Også de stort sett alene, men noen år hadde jeg venner i nærheten som heller ikke ville hjem til jul. Så da feiret vi sammen. Trivelig. :)
I år klarte jeg det ikke. Lille julaftens kvelden sto jeg plutselig med en mengde sovetabletter og annet og heiv det i meg. Uten noen nøling. Det var bare altfor mye å skulle holde ut flere dager. Jeg la meg i trygg forvisning om at det var siste gang jeg la meg og var såre fornøyd med det. Sovnet vel før hodet traff puta.

Denne kroppen min tåler visst det utrolige. Psyken min tåler ikke det utrolige, men kroppen gjør det. Så jeg våknet igjen. Så da lever jeg fortsatt, har ikke noe lyst til det, men gjør det altså likevel.

To ting er kanskje hovedgrunnen til at jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg fikk svar fra fylkeslegen der konklusjonen ble ord for ord det A-hus svarte på min klage. Jeg kan derfor bare glemme å be om hjelp framover. Jeg er et håpløst kasus. Det andre var at min far døde. Ikke at jeg er lei meg for det, men det hjelper lite at han er død. Jeg dro ikke i begravelsen. Jeg fikk et par forespørsler på Facebook om hvorfor. På den ene svarte jeg ganske vagt, på den andre var jeg dønn ærlig. Om jeg har hatt lite med familien å gjøre før så tror jeg ikke at noe kan repareres nå. Ca 30 år med minimal kontakt og så skjemme dem ut med ikke å ville delta i begravelsen? Nå hører jeg ikke til noen steder. Selv pasient får jeg ikke lov til å være lenger. Kun i kommunen, som visstnok skal tilby meg ting de ikke har, men hvem pokker oppover i systemene bryr seg om slikt?

Jaja. Jeg lever. Kaller det ikke det selv. Men hjertet slår og har visst tenkt å fortsette med det.

Jeg har ikke lenger håp, men "håper" likevel at noe kan bedre seg. Aner bare ikke hva. Mye henger på hva jeg selv orker å gjøre, men jeg er fullstendig utslitt.

fredag 6. desember 2013

Retten til eventuelt å velge feil.

Når jeg treffer ekstremt påståelige folk så blir jeg også ekstremt påståelig. Særlig når jeg ikke er enig med dem. Og jeg har truffet veldig påståelige folk. Noen ganger blir det en slags diskusjonslek. Hvem greier å vri motpartens argumenter trill rundt? Bare for gøy. For at det skal være gøy må utfallet av diskusjonen være lite viktig og de som diskuterer være jevnbyrdige. En lek for voksne. Avsluttes med en spøk og sees snart.

Når jeg har møtt behandlere er ikke diskusjon morsomt lenger. Dvs. når jeg har møtt de som er så skråsikre på hva som er best for meg at det ikke har noen annen hensikt å diskutere med dem enn å i hvert fall få sagt hva jeg mener også, før de suverent bestemmer og beskriver hvem og hva jeg er og hvordan de skal redde meg. Jeg vet jeg har tapt før jeg åpner munnen, men gjør det likevel.

De siste årene har jeg følelsen av at min kontakt med hjelpere i psykiatrien stort sett har bestått av å prøve å motsi dem. Jeg vet hva som har virket før, og jeg vet hva som er prøvd hundre ganger uten å ha hatt noen positiv virkning. I beste fall null virkning, men ofte dessverre negativ virkning.
Noen ganger har jeg på et vis måttet la dem få prøve det de mener er best, og jeg har virkelig prøvd å få utbytte av det. Lagt vekk gamle erfaringer som best jeg har kunnet, gjort som jeg har fått beskjed om. For jeg har tenkt at når de er så skråsikre, så må jeg gi dem en sjanse. Jeg kan jo ta feil, jeg kan ha forandret meg siden siste forsøk. Men så fungerer det ikke. Og jeg blir fortvilet. Sitter igjen med følelsen av at det er meg det er noe feil med. I følge dem.

Så tenker jeg: OK. Nå har jeg føyd meg og prøvd deres opplegg uten resultat. Nå er det deres tur til å prøve det jeg vil. Så blir det nye konfrontasjoner, for selvfølgelig vil de ikke høre. Jeg er påståelig på at det bør prøves, de er like påståelige på at det vil de ikke, og forresten så vil det jo ikke virke, kanskje til og med være skadelig, så kom ikke her! Og så forsvinner jeg fra DPSet eller sykehusavdelingen eller terapeuten eller hvem søren jeg har havnet hos, i ren skrekk/ desperasjon/ sinne. Enda mindre i stand til å fungere enn da jeg kom.
Det burde ikke være slik, tenker jeg. Det kan da ikke bare være den ene parten som skal føye seg? Og burde ikke jeg også ha retten til å velge, selv om jeg skulle ta feil. Da kunne jeg jo ha lagt vekk det valget, for da er det prøvd uten ønsket resultat. Skulle det virke etter hensikten så er det jo bare positivt. Men min mistanke er at det ville ikke behandlingsstedet synes! Det er en stygg tanke, og egentlig håper jeg at jeg tar feil i det, men den ligger der. Tanken at om jeg fikk et sted til å prøve det jeg tror jeg trenger og det hadde fungert, så ville de ikke takle det! For hva ville det si for deres årelange motstand som nå har ført til at jeg er definert som umulig, en de ikke ikke lenger vil bruke ressurser på?

Jeg vet ikke. Synes bare at det hadde vært godt om noen ville ta sjansen på å høre på meg, før jeg gir fullstendig opp. Gitt meg en sjanse. Hjulpet meg til litt mer livskvalitet, for nå finnes det vel ingen.