søndag 23. februar 2014

Det ble nei.

Som fryktet ble det et nei som svar på søknaden om rehabilitering. Årsak: Dette er psykiatri. Kontakt DPS og fastlege og kommunen og få hjelp der!

Så da veit jeg det. Hvorfor føler jeg meg diskriminert akkurat nå, tro?

Det ble altså slik jeg skrev et par innlegg nedover her. Jeg passer ikke inn i psykiatrien fordi jeg har feil diagnose, og heller ikke i somatikken fordi jeg har noe psykisk.

Hurra for samhandlingsreformen! Og alle andre komplett idiotiske systemer som båssetter folk for å skvise dem ut! Gå til et annet nivå. Nei. Ikke hit. Et annet sted. ET ANNET STED!!!!!!! Og det bryr oss ikke at de andre stedene sier det samme. Det er ditt problem. Ikke vårt!

fredag 21. februar 2014

Bok: Psykisk helsearbeid - mer enn medisiner og samtaleterapi.


Jeg har den siste uka lest boka Psykisk helsearbeid – mer enn medisiner og samtaleterapi av Lisbet Borge, Egil W. Martinsen og Toril Moe (red.).

Boka er inndelt i tre, der den første delen heter Helhet, læring og involvering, den andre Livets grunnbetingelser: kropp, mat og arbeid og den tredje Terapeutiske intervensjoner gjennom hagebruk, dyr, kunst og musikk.
Boka er først og fremst rettet mot de som jobber innen feltet psykisk helsearbeid og studenter, men kan også gi utbytte til pasienter og pårørende.

Jeg opplever boka som mangfoldig. Det er tre historier fra brukere, en til hver del av boka. Så er det artiklene fra fagfolk som jobber med litt andre tilnærmingsmetoder til å hjelpe enn det standardavdelinger benytter. Altså det som kan brukes i tillegg til medisiner og samtaleterapi. Sammen viser de et mangfold av innfallsvinkler for å få til endring til det bedre for pasientene. Jeg synes de fleste er gode på å formidle en mer helhetlig tenking om menneskers kår og grunner til at sykdom oppstår enn tradisjonell psykiatri gjør. Dermed er de også pådrivere for å utvikle flere metoder som kan hjelpe.

Boka er en serie med fagartikler av forskjellige forfattere. De skriver om sitt felt. Det er kanskje både styrken og svakheten med boka etter mitt syn. Men det er mye spennende å lese her. Og mye jeg skulle ønske var en selvfølgelig del av behandling alle steder, men som ikke tilbys. Spesielt slikt som krever TID. Likevel er det et løft å få lese om personer som likevel får til noe annerledes, og de fleste artikkelforfatterne er gode til å gi brukernes syn og tilbakemeldinger plass i det de formidler. Både om det som oppleves positivt og ting brukerne kanskje vil ha litt annerledes.

Artiklene varierer en del i hvor lesbare de opplevdes av meg som ikke helt er fortrolig med alle faguttrykk, sjargonger og forkortelser, men med litt tålmodighet og tidvis overbærenhet gikk det ganske greit.

Alle deler av boka hadde interessante kapitler. Jeg tror de fleste som er opptatt av psykisk helse-feltet vil finne noe spennende å lese om. Så jeg våger meg på å anbefale den.

søndag 9. februar 2014

Om å passe inn og ikke passe inn.

Livet går sin trege gang. I disse dager går vel en søknad om rekreasjon av gårde. Det snåle med det er å diskutere med fysioterapeuten som skal lage en uttalelse som vedlegg til den søknaden om hva vi kan og ikke kan ta med om psyken min i søknaden. Altså hvordan man skal balansere opplysninger så det blir nok somatikk og ikke for mye psykiatri til at jeg kanskje får et tilbud. Det ER nok somatikk. Det er ikke problemet. Men hva tolereres av psykiske tillegsproblemer, som det jo blir for steder som driver med somatikk? Jeg aner ikke hvordan de som får søknaden tenker. Og det plager meg litt.
Så jeg lurer på hvor grensa for galskap går for at man utelukkes fra et somatisk rehabiliteringstilbud? Finnes det noen slik grense? Jeg håper inderlig ikke det.
Dette med å balansere hva som gis av opplysninger er ganske likt det jeg på godt norsk kaller ljuging. Framheve det man tror vil gi et positivt svar og unngå eller tone ned andre ting man tror eller vet vil gi avslag. Jeg liker ikke sånt, samtidig som jeg vet at akkurat slik er det det fungerer i veldig mange settinger. Kanskje i de fleste. Så siden det er slik det fungerer så sendes det av gårde en søknad for meg som er sånn ca halvsann eller deromkring. Eller: Den er sann. Det er bare det at mye er utelatt. Sånt blir jeg usikker av. Det må jeg leve med.
Samtidig må jeg leve med at jeg i det psykiatriske systemet som i følge mitt hode burde hjelpe meg er definert med en diagnose som samtidig sier at jeg er blant dem som "ikke profiterer på innleggelse". Så hjelp derfra kan jeg glemme. At grunnen til at jeg profiterer dårlig er en blanding av feildiagnostisering og systemets motvilje mot å prøve ting som kanskje kunne hjulpet i stedet for å fortsette med alt som aldri har fungert, gidder jeg ikke gjenta noe særlig mer om i dette innlegget. Sånn bortsett fra at jeg i følge dem ikke passer inn. Og derfor må jeg prøve andre veier, der kanskje det psykiske ikke passer inn. Så kanskje jeg nå ender opp med ikke å passe inn noen steder? Jaja. Jeg får se hva som skjer.
Håper bare at om jeg får et tilbud om rehabilitering at jeg klarer å være der. At ikke psyken min er så mye for dårlig at jeg må dra igjen etter få dager.... For det er jeg redd for.