lørdag 22. mars 2014

Dagens hakkekyllinger er de overvektige.


Jeg gjør ganske ofte ting jeg egentlig ikke vil. Og jeg vil ikke det jeg gjør fordi jeg vet at å gjøre det vil gjøre meg irritabel og oppgitt. Så nå er jeg igjen irritabel og oppgitt. Jadda.
Så hva har jeg da gjort igjen? Jo. Lest kommentarfeltene i nettaviser der det diskuteres overvekt.
Det er liksom ingen grenser for hva flesteparten av de som kommenterer kan få seg til å skrive om sine medmennesker, ser det ut til. Uten blygsel. Og ofte uten navn. Fritt fram for total forakt og uforskammetheter. Latterliggjøringer. Flåserier. Trangsynthet.
For det er jo selvvalgt å bli så feit, så klart. Og fettklumpene har jo bare godt av å bevege seg, ha ha, så de skal ikke få handikap-kort. Derimot skal de parkere lengst mulig unna butikkene. Genialt. Haha!
Jeg har ingen fasit for å få bukt med overvekt. Ikke har jeg noen fasit for å få folk til å slutte å mobbe heller. For det er mobbing som foregår. Godt tilrettelagt av nettavisene, for de vet hva som kommer når de åpner for kommentering under en nyhetssak eller en ytring om overvekt. Det er som å si ”Vær så god. Sett i gang. Mobb i vei. Ha det artig, folkens!”
Hønseflokk. Friminutt uten tilsyn av voksne. Finn et offer og hakk i vei. For det er så godt å ha noen å hakke på. Og nå for tiden er det visst fritt fram å ta de overvektige. De som ikke gidder å ta seg sammen. Gjøre som normen sier. Spise riktig og trene riktig. Se normale ut.

Vi hakker på noen alle sammen. I betydningen ser ned på. I betydningen jeg er bedre enn dem. Hvem det er varierer. Mest kanskje med hvor man selv synes man hører hjemme på diverse rangstiger. Og dessverre tror jeg det har veldig mye med mangel på selvrespekt å gjøre. Har man lite av det blir det kanskje viktig å ha noen å føle seg hevet over? Noen man kan ta. Noen som skiller seg ut.

Det er mye sant i den gamle historien om han far som fikk kjeft av sjefen på jobben og som kommer hjem og kjefter på mor som kjefter på sønnen som kjefter på søstera som sparker hunden som jager katten.
Og jeg tenker at det dumt å legge til rette for det. Og at det er skremmende lesning å se resultatet av det. Og at akkurat nå gjør jeg det selv. Hakker på noen. På de som hakker på andre.

Så da er det vel på tide å avslutte dette innlegget.

Jeg ønsker lesere en fin søndag og gode dager framover.

søndag 9. mars 2014

Se.


Når jeg ser at ingen ser
blir jeg borte for meg.
Ingen hjemme i speilet.

Når jeg ser at de hører
og så snur seg vekk.
Roper jeg i skogen.

Se meg. Roper barnet
jeg var. Og er.
Løft meg opp. Hold meg.

Til stemmen stilner.
Ikke bry noen
svarer ekkoet.

Hvisker jeg ennå i skogen.
Ekkoet tier.
Tomt i speilet.

onsdag 5. mars 2014

Om å lære seg et fag.

Jeg har lest en fagbok til. Denne gangen boka God psykoterapi. Et integrativt perspektiv. Som i kortform handler om at det kan være litt lurt å ta inn i egen behandling det som virker fra andre metoder og andre "lærer" enn man selv sverger til. Rett og slett åpne opp for at det sjelden finnes EN sannhet. For det er mange retninger innen psykologien. Og mange som bruker mye tid og energi på å krangle seg i mellom om hva som er best. Og de samme kranglingene har foregått så lenge psykologien har eksistert, men selvfølgelig blitt mer og mer innfløkt jo flere sannheter som er blitt lansert opp igjennom tiårene.
Jeg likte perspektivet i denne boka. Noe så enkelt (eller som burde være enkelt) som å tilpasse terapien til pasienten, i stedet for å tviholde på metoden og skylde på pasienten når det ikke fungerer, er et gjennomgangstema. Pluss vektleggingen av å kunne være litt ydmyk. Ikke tro blindt på noe. Være litt smidig.
Hva er det egentlig som virker, er vel hovedbudskapet i boka. Og svaret er ikke en spesiell type terapi. Derimot viser forskning det vises til svært små, om noen forskjeller, terapityper imellom. Derimot er det forholdet mellom pasient og terapeut som gir utslagene. Og kanskje mest terapeutens evne til å få i stand en god relasjon, basert på egenskaper som empati, samarbeidsevne, en ikkefordømmende holdning. Eller oversatt i mitt hode til god medmenneskelighet og evne til å holde ut.

Mens jeg leste begynte jeg å tenke på hvordan jeg forholdt meg til mitt fag når jeg begynte på min fagutdannelse. Faget var landbruk, og jeg var rimelig totalt uten erfaring, bortsett fra sommerjobber som jordbærplukker pluss at jeg hadde lært å ri. Jeg skjønte fort at jeg ikke hadde peiling på noe som helst. Jeg fikk en timeplan med fag jeg aldri hadde tenkt at skulle ha noe med landbruk å gjøre. Anatomi, fysiologi, sykdomslære, arvelære, ernæringslære på alle husdyrslag. Før jeg begynte var ei ku ei ku og ferdig med det. De spiste gress. Og lagde melk.
Jeg leste om og skrudde på bensinmotorer og dieselmotorer, sveiset, smidde, hamret, kjørte traktor med all verdens snodig redskap, førte regnskap og pugget økonomiske begreper og landbrukspolitikk. Beregnet behov for gjødsel til poteter, korn, gras, grønnsaker, frukt. Ugrashåndtering, sykdomsbekjempelse i åkre, lagring av avlinger. Lagring og håndtering av møkk. Bygningslære. Verktøylære. Maskinlære. Tynning av skog. Planting av skog. Felling av skog. Motorsager, tynningssager, Vinsjing, utkjøring. Arbeidsteknikker, sikkerhet. Ferdig med et års grunnkurs i landbruk var jeg verdensmester i faget. Så begynte jeg å jobbe.
Hos noen som hadde gått på en annen landbruksskole. Og som hadde gått flere år og hadde veldig mye mer erfaring enn meg. Som gjorde ting litt anderledes. Det helt grunnleggende var selvfølgelig likt, men jeg skjønte fort at det var mer enn en riktig sammensetning av for til okser, eller griser, eller gjess og hva nå denne gården hadde av dyr. Og det var også mer enn en riktig måte å få ting til å gro på åkrene, og flere måter som førte til gode avlinger. Og for å komplisere alt ytterligere var noe som var riktig plutselig galt når været slo om. Og det gjorde det jo stadig. Det ble på en måte å lære om igjen, med flere variabler å forholde seg til. Ferdig med den jobben trodde jeg virkelig at jeg var verdensmester og skulle bare skli gjennom skoleåret som skulle gi meg tittelen agronom.
Jeg ble agronom. Og lærte gleden av å diskutere med medelever og lærere som slettes ikke var enige om mange ting. For her hadde alle erfaringer med seg. Og de var slettes ikke like. Jeg sluttet å være verdensmester. Jeg håper i hvert fall det.

Jeg har gjort dumme ting og smarte ting i årene jeg drev med landbruk. Jeg har forholdt med til masse bønder som har gjort ting etter innfallsmåten, eller slik "han far" og "han bessfar" gjorde det eller etter hvordan nyeste forskning viser at det skal gjøres. Jeg har jobbet for folk som ikke tolererte et eneste avvik fra hvordan de selv ville gjort ting og andre som har gitt meg frie tøyler bare resultatet ble bra. Noen elsket faglige disputter og forslag til endringer og andre ble dødelig fornærmet. De fleste har selvfølgelig vært en sabla blanding av alt dette.

Og jeg tenker at slik er vel alle fag. Ingen har helt rett. Det er flere måter som er riktig. Å stå fast i det man en gang lærte og nekte å se litt til siden, se hva andre gjør, blir å frata seg selv og også i noen tilfeller et helt fagmiljø, muligheter til utvikling.På hver sin tue av sannhet skjer det ingen framgang.