søndag 6. april 2014

Ut.

Jeg er skummelt isolert store deler av tida. Ikke fordi jeg vil det. Orker ikke og tør ikke er oftest grunnen. Så skjer det noen ganger at jeg både tør og orker. Etterpå er jeg forundret. Gjorde jeg virkelig det der? Jeg?
Det er litt enklere nå som veiene er frie for den kjempeskumle snøen og isen. Altså kan jeg bruke bilen. Hvis formen ellers er bra nok.
Forrige uke hadde jeg en slik dag som endte med at jeg var forundret over meg selv. I tillegg til at beina var utslitt og fotoapparatet fullt av bilder. For etter å ha ønsket meg en tur til Østensjøvannet i et par år dro jeg plutselig dit. Sånn nesten på impuls. Om det kan kalles det etter så lang tid.
Stå opp en morgen og bare vite at nå gjør jeg det. Smører matpakke, putter kamera og ekstra batterier i sekken sammen med lesestoff til togturen. Starter bilen. Kjører til stasjonen.
Så fikk jeg en lang, fin og slitsom dag. Inkludert sånt som å måtte spørre folk om hjelp med T-banesystemet, spørre mer om veien for å finne vannet. Klare det.
Stå ved vannet og bli begeistret for at ryktene om flott fugleliv stemmer. Vannet er et naturreservat. Og også bli begeistret for at jeg tydeligvis har kommet i en god periode når det gjelder aktivitet. Starten på hekkesesongen. Masse liv. Gjess, ender, svaner, topdykkere, masse arter jeg ikke aner hva heter, ubegripelig mye måker. Midt i Oslo. Veier og bebyggelse rett ved. God spaservei hele vannet rundt. Masse folk. Joggende, på tur med hund, eller med barnevogn, og par som bare så hverandre og ikke på fuglelivet. Hekkesesong for folk også, tenkte jeg. Vår.
Og jeg var der. Helt utrolig. Og godt. Rusle. Se. Ta inn. Ta matpakkepause. Rusle videre.
Uvant langt å gå. Rotet litt med å finne veien tilbake så det ble ekstra langt. Sukke litt oppgitt over det stappfulle toget jeg skulle ta hjem. Sukke lettet da jeg likevel fant et ledig sete så beina fikk hvile. Komme hjem igjen. Kjenne beina som ikke tviler på at jeg faktisk har vært på tur. De verker. Og det er mest godt.





Jeg satser på at det blir flere turer ut. Det gjør godt.

fredag 4. april 2014

Endelig fjernes foreldelsesfristene for drap og overgrep.

I følge nyhetene fjernes forelselsesfristene fra 1. juli i år. Det vil si at for de alvorligste kriminelle handlingene vil det ikke lenger være en grense for hvor lang tid etter at forbrytelsen ble begått at den kriminelle kan siktes og dømmes. Dette synes jeg er bra.
For det har lenge vært en vond tanke at etter et visst antall år kan en morder eller overgriper slutte å bekymre seg over om det skulle dukke opp bevis eller om et ungt overgrepsoffer skal melde dem til politiet når de blir voksne. Tida har gått i den kriminelles favør, men ikke nå lenger.
For meg er det foreløpig litt uklart hvilke forbrytelser som dette skal gjelde for. At det gjelder drap er sikkert. For overgrep brukes det noen steder ord som incest, andre steder det mer generelle overgrep mot barn, et sted leste jeg voldtekt av barn. Jeg håper det gjelder alle typer overgrep mot barn.
Det er ofte en svært lang vei å gå å melde en overgriper. Spesielt hvis overgriperen tilhører ens nærmeste familie. Og den veien tar lang tid for de fleste. Nå får de utsatte den tiden de trenger. De slipper å oppleve at når de er mentalt klare til å anmelde så er saken allerede foreldet. Det vil si for overgrep begått etter 1. juli i år. Dessverre får loven ingen tilbakevirkende kraft.