tirsdag 13. mai 2014

Mangeltilstander?



MANGELTILSTANDER?

Når kroppen mangler noe som gjør kroppen syk er det helt essensielt å få tilført kroppen det som mangler. Det er ikke alltid enkelt å vite akkurat hva som mangler. Derfor tas det prøver som virker vettuge å ta etter hva som er symptomene. Ofte gir de greie svar. Jernmangel, for eksempel. Løsning: Tilfør jern. Måten å gjøre det på vil avhenge av alvorlighetsgraden av mangelen. Fra å endre litt på hva man spiser til å ta tilskudd. Å finne ut av hvorfor mangelen har oppstått og rette på det om det er mulig er også en normal ting å gjøre. Og å formidle kunnskap om hvordan en ny mangelsituasjon kan unngås, om mulig. Dette kan helsevesenet godt og jeg har til dags dato ikke hørt et eneste skrekkeksempel på en pasient som har fått påvist jernmangel og deretter blitt nektet jern. Verken jernholdig kost eller tilskudd om det trengs er blitt nektet noen som trenger det. Heller ikke har jeg hørt om pasienter som har fått påvist manglende insulinproduksjon som nektes insulin. Jeg skulle likt å se nyhetsoverskriftene om det ble gjort.

I psykiatrien derimot har jeg sett og personlig opplevd mye som burde fått overskrifter i fete typer, men som ikke får det. Godt voksne mennesker som har levd store deler av livet med for eksempel stadig vold og overgrep fra en partner og som har utviklet depresjoner. Så fortvilte og også ofte redde at de kun ønsker å avslutte hele livet. Tilbudet mange har fått er medisiner og elektrosjokk. Når situasjonen etter disse fantastiske behandlingene ikke bedres og situasjonen er den samme på hjemmebanen forblir de like deprimerte. Tilbud: Mer medisiner og mer elektrosjokk. Og gjerne et notat i journalen som inneholder ord som kronisk. Og det blir det jo fort når ingen ting gjøres med årsaken. Enda verre blir det hvis ordet endogen depresjon dukker opp, som betyr depresjon ”uten grunn”. Da er det enten total mangel på forståelse for at jævlige livsvilkår kan gi depresjon eller null interesse for å prøve å kartlegge situasjonen. Man spør ikke, for man skjønner ikke poenget med det. (Eller ønsker ikke å spørre, for man orker ikke å høre svaret. Voldelige partnere kan jo ikke medisineres eller sjokkes vekk.) I mitt hode er dette en mangelsituasjon for pasienten. Mangel på trygghet, mangel på respekt, mangel på framtidstro, naturlig nok. Mangel på mening, på støtte, på praktisk hjelp til å få et liv uten vold og overgrep. Hva kan en psykiatri som har hengt seg opp i gener og hjernebiologi utrette her? Ingenting annet enn å gjøre vondt verre etter mitt syn. En mangelsituasjon som forsøkes rettet opp med noe pasienten absolutt ikke trenger.

Og det er så mange eksempler å ta av. Redde pasienter som skremmes igjennom trening på å mestre det de er redd for. Sjelden spørsmål om hvorfor de er så redde. Kurs i å mestre. Sittende i et lokale med altfor mange folk de er redd for. Sittende ytterst på en stolrekke nærmest utgangsdøra, om en slik plass er ledig. For mange vil sitte slik. Kommer altfor tidlig for å finne en slik trygg plass, men altfor mange gjør det samme. Inneklemt. Redd. Hiver etter pusten. Uten å høres. Får ikke med seg et ord av det som foredras. Vil bare ut derfra, men tør ikke det heller. Redd for å svime av. Omsider ferdig. Kommer seg ut. Har gjennomført det pålagte mestringskurset. Blitt enda reddere. Kunne det være bedre å tilby en trygg hånd?

Jeg glemmer aldri hakesleppet til en medpasient som ”tilsto” for oss medpasienter på røykestedet vårt at hun igjen ikke hadde greid angst-treningen hun skulle gjennomføre sammen med en ansatt. Hun skammet seg så. Hun skulle tvinges til å være med inn i en butikk (der hun ikke trengte noen ting). Hun hadde klart å bli med ut av avdelingen, hadde klart å gå hele veien til butikken, men så sa det stopp. Utenfor hadde hun streiket. Nektet. Og sagt til den ansatte at det for faan var han som skulle ha noe på den jævla sportsbutikken og ikke hun, så da fikk han handle uten henne. Hun nektet, rett og slett. Og godtok han ikke det så kunne han dra til h…. Og hun skammet seg. Lurte på hvordan hun i tillegg til ikke å klare dette også kunne si så stygge ting til han? Hvordan kunne hun i tillegg til å være så pysete også være så slem? Svaret fra oss medpasienter var ”hurra for deg som endelig setter grenser!” ”Flott gjort!” For på et sted med mange psykisk syke er det mange som kjenner igjen en som har fått grensene sine krenket og derfor er redd. Vi hadde kjent igjen dette hos henne. Etter hakesleppet, og gjentatte spørsmål om vi mente dette, noe vi bekreftet like mange ganger som hun spurte, kom det noen tårer. Så spurte en om hun hadde blitt misbrukt eller lignende, og hun sa ja. Vet avdelingen det, var neste spørsmål. Ingen har spurt, var svaret. Og fortsatte nølende: Når de tvinger meg inn i slike situasjoner, med masse folk, folk jeg ikke vet hva vil, som kanskje skumper borti meg, eller bare står for nær, får jeg en evig film i hodet med han som tvang seg på meg når jeg var bare jentungen. Og så så hun vekk. For nå hadde hun nok sagt altfor mye og vi ville nok ikke lenger støtte henne. Hun fikk hakeslepp igjen, for støtten ble bare sterkere. Håper hun vokste litt på det, at hun fikk ros for å streike. Nekte. Sette grenser. Og jeg håper at hun fikk oppleve trygghet senere. Hennes mangel. Og respekt for sin integritet. Og fikk lov til å sette flere grenser. Få hjelp med sine mangeltilstander. Jeg vet ikke. Jeg dro fra stedet kort etter. Uten hjelp med mine.