mandag 14. juli 2014

I bakvendtland noen gode uker.



Det ble rehabilitering på meg likevel. Hva som ble skrevet i ny søknad er jeg ikke sikker på, men jeg kom inn til opptrening etter brystkreften. Nå er det to år siden ene brystet ble fjernet og det plager meg fint lite. Så hva skulle jeg gjøre der oppe? Og ville jeg klare å være der? Etter mye katastrofetenking basert på innleggelser i psykiatrien dro jeg med trøstetanker om at dette ikke var psykiatrien og at jeg kunne dra igjen om det ikke ble bra.
Det ble bra. Fire uker med trening og bevegelse i fokus på et meget trivelig sted. Hovedbehandlerne var fysioterapeuter. Uvant for meg som er vant til psykiatere og sykepleiere. Og godt. Det ble så konkret. Stiv og støl overalt og dårlig kondis? OK. Da jobber vi med det.
Etter som dagene gikk ble jeg tankefull. Hva var forskjellen som gjorde at jeg greide å være der når jeg ikke greier å være pasient i psykiatrien? For jeg hadde jo med meg psyken min der også. Angstanfall som slettes ikke var morsomme, dager med nervene utenpå alt. Dager der jeg ønsket alle andre vekk, ikke måtte forholde meg til noen. Ikke la dem se meg når jeg sloss for å holde ei noenlunde normal maske på plass.
Det første jeg tenkte var at jeg ikke hadde møtt noen ansatte med en hevet pekefinger. Ingen påpekte at jeg var feil. Ingen sa noe om at jeg ikke hadde det slik jeg sa jeg hadde det heller. Jeg opplevde respekt. Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg forskjellige ting og kunne si ja eller nei uten andre konsekvenser enn at jeg fikk det jeg trodde jeg trengte. Ombestemte jeg meg siden og ville prøve noe jeg først hadde sagt nei til var det ingen hevede øyebryn eller foredrag om hvem som visste best. Det var visst slik det skulle være. Få lov til å prøve seg fram litt. Teste ut. Be om hjelp når jeg egentlig ikke torde ting jeg ville, og få den hjelpen som en selvfølge. Uten noe styr. Så godt!
Og kanskje best av alt: Å oppleve at de ansatte på dette ”fysiske” stedet ikke fikk hetta når det psykiske lagde krøll for meg. De så angsten. Og handterte det helt greit. Det ble fjernet en stor trigger som gjorde det vrient for meg. Tillatelse til å bryte en regel ble gitt på strak arm sammen med beroligende ord om at dette ble gjort for flere. Jeg merket at de visste mye om traumer, og la til rette. Det var viktigere for dem at jeg kunne være med på en aktivitet enn at jeg skulle tvinge meg gjennom et angstanfall for å få det til. Ikke noen pekefingre der heller, om hvor viktig det er ”å stå i angsten”, ikke gå utenom. Og da fungerte det jo, da.
Andre ting jeg opplevde som godt var å slippe overvåking. Ingen sjekket rommene for ”farligheter”, ingen syntes de var bedre til å holde styr på medisinbruken enn jeg selv er så det styrte jeg selv. Ingen kom på rommet nattestid for å sjekke meg. Ingen blandet seg inn i hva jeg gjorde på fritida. Merkelig. Jeg kunne bare ta meg en tur uten at noen måtte godkjenne det først. Og det gjorde jeg rett som det var. Jeg som bor alene og omgås svært få trengte å komme unna alle folkene mer enn en gang.
Eneste kontrollen jeg opplevde var at de kontaktet folk som ikke møtte til måltidene. Bare sjekket at de hadde det bra. En betryggende kontroll. Og nødvendig. Noen av pasientene kom jo nesten rett fra et operasjonsbord. Og så noterte de hva vi var med på. Uten at det medførte noen kritikk og masse spørsmål om man ikke møtte på et eller annet vi burde vært med på. Ikke som jeg opplevde, i hvert fall. Kanskje bruker de det i vurderinger om å gi flere opphold eller ikke. Jeg regner med det. Men i det daglige livet der styrte vi oss selv. Ingen tok ansvaret fra oss. For meg var det som å være i bakvendtland i noen gode uker.
Fikk jeg noe ut av oppholdet? Ja. Ble nok både mykere og sprekere i løpet av rehabiliteringen, men også tøffere psykisk. Og nytt opphold får jeg ut på høstparten. Jeg gleder meg til det. Nå skal jeg prøve å holde vedlike noen gode vaner i mellomtiden. Det er også mitt ansvar.