søndag 31. august 2014

Depresjonens røst.



DET VAR IKKE SÅNN DET SKULLE BLI?

Det skulle da bli bra. En gang trodde jeg på det. Jeg opplevde det også. Det ble bra. Så ble det langsomt ille igjen. Og nå er alt som før var riktig i forhold til meg feil. Motene skifter.
Noen ganger tenker jeg at jeg ikke burde ha opplevd å ha det bra. Det blir likevel for dumt. Når den tanken likevel kommer er det fordi forskjellen er så stor. Jeg tør nesten ikke tenke tilbake på årene med livsglede. Når jeg gjør det er det fordi jeg savner det. Og dem som hjalp meg med å være livsglad. De som torde å stå i en jobb der jeg var avhengig av dem. Som gjorde det jeg trengte at de gjorde.
De jobber ikke lenger nå. Andre vil ikke jobbe sånn. Og jeg har kjent, og kjenner, at det går nedover og nedover. At jeg gir opp. Det vil jeg ikke. Så skjer det likevel. På tross av det jeg prøver. Klare meg selv. Gjøre selv. Ta vare på meg selv. Noe jeg aldri har klart.
Det er garantert ikke sunne tanker å ønske å få et fly i hodet. Eller en trailer i fronten. Eller et jordskjelv som utsletter akkurat huset jeg bor i og meg i samme slengen. Eller at et meget hurtigarbeidende sinnavirus skal invadere meg. Et det ikke finnes noen kur mot.
Dødslengsler. Er det ikke over snart, dette jævla lange livet. Det holder nå!
Eller. Mer kan prøves. Det er alltid noe som kan prøves. Kan sloss litt til. Men med hvilke krefter? De jeg hadde har jeg ikke. Bare minnet om dem.
Galgenhumor. En hver annonse eller artikkel som påberober seg å ha oppskriften på et enda lengre liv anses som idioti og slike råd må ikke følges. Forskere som ønsker å forynge folk så de aldri dør. De får ikke forsøke seg på meg. Finne en ny planet å bo på når denne jorda vår blir ubeboelig? Jeg ser ikke problemet.
En dag av gangen. Og et intenst ønske om at det om ikke altfor lenge ikke skal være flere dager. Ikke i denne tilstanden jeg er i.
Joda. Jeg prøver ting. Ting jeg en gang likte. Nye ting jeg kanskje kan like. Sparker meg selv ut når jeg orker. Også når jeg ikke orker. Men det er ikke der det ligger. Svaret er for meg ikke positive aktiviteter. Svaret er omsorg for en som ikke kan og aldri har kunnet gi det til seg selv. Det er det slutt på.
Så? Gi opp? Fristende er det. Og i morgen prøver jeg nok litt til. Men kveldsbønnen er til hjertet mitt. Slutt å virke i natt. Please. La den lille døden (søvnen) skli over i den store. Det holder nå.