fredag 14. november 2014

Livsverdifilosofi.



LIVSVERDIFILOSOFI.

Jeg skriver ikke mye for tida. Hodet er opptatt mens jeg ”løper” og prøver å få til noe. Løper er følelsen. Bare jeg kjenner det sånn. Ingen ser det. Men jeg løper. Prøver. I slitenheten. Mesteparten av tiden jeg løper sitter eller ligger jeg i sofaen.
Jeg har fått med meg et fantastisk forsøk på nytt statsbudsjett. Det med den flotte sosiale profilen. Noen med svært lite de skal ha sagt prøver visst nå å justere det ørlite så de kan stemme for det. Det som kommer kommer. Bra blir det ikke. Og veldig mange sier fra, og tilbakemeldingene fra de som skal bestemme er at de skjønner, ser det kan slå feil ut, men i sum så er det bra, så det så! Det ligger på et vis i tiden og har gjort det lenge. Klar deg sjøl. Ikke ligg noen til byrde. Du skal i hvert fall ikke ha et øre mer enn noen som jobber og sliter og bygger landet! Helst mye mindre. For det er jo ikke rettferdig, må vite.
Nå kommer det også en ny prioriteringsveileder for helsevesenet. Så vidt jeg har forstått går den i hovedsak ut på at når man må velge, skal den som står i ferd med å miste flest gode år pga sykdom prioriteres. Pluss at innsatsen fra helsevesenet må stå i forhold til hva de kan oppnå.
Jeg var glad i matte på skolen. En hovedregel var å ikke blande epler og bananer i samme regnestykke. Summen av to epler og tre bananer blir ikke fem noesomhelst. Og hva et godt år måtte være var ikke et tema i mattetimer. Det hendte mattetimer beveget seg mot filosofi, men da når løsninger ikke fantes, eller grafers grenseverdier bevegde seg mot uendeligheter, noe de ofte gjorde. Verdien av et liv berørte vi ikke. Ikke i år, ikke i dager. Ikke i timer.
Jeg vet at de fleste vil sloss for livet sitt. Det er i hvert fall det som formidles. Mange er ute i mediene og sloss for å få medisiner som koster en formue som kanskje kan forlenge livet deres med noen måneder. Jeg skjønner dem. Opplever de at livet er så verdifullt, så vil de jo sloss for å beholde det lengst mulig. Jeg skrev de fleste. Ikke alle gjør det. De tenker at nok er nok, noen måneder eller år fra eller til spiller ingen rolle slik de har det. De ringer ikke avisene. De gir seg. Ber nok om smertelindring, men ikke om livsforlengelse. Mette av dager. Og det må jo være et greit valg. Lettest å forstå når den det gjelder er svært gammel.
Så er det noe rart. Og det har alltid stått for meg som ekstremt rart. I somatikken har man lov til å si nei til behandlingen. La sykdom gå sin gang. Få velge mellom å sloss for livet eller la det være. Når det gjelder psykiatri er å velge å dø på grunn av sykdommen noe man ikke får lov til. Får helsevesenet sjansen trår de til for full musikk, inkludert mislyden ved bruk av tvang, for å hindre det. I denne bransjen er en bestemmelse om å kaste inn håndkledet for godt et ufeilbarlig bevis for at pasienten ikke vet sitt eget beste. Det valget får pasienten rett og slett ikke lov å ta. Ofte er nok helsevesenets innsats for å hindre død riktig, Det er mange som er veldig glad for at de lever til tross for at de en eller flere ganger har bestemt seg for å dø. Men noen ganger er nok forskjellen mellom en som velger å dø av somatisk sykdom og en som vil dø av psykiatrisk sykdom ikke-eksisterende. De er like slitne, og opplever lite eller ingen livsverdi. Og her nytter det ikke med matte. Verdien av livet en lever er subjektivt. Men jeg er sikker på at et avslag med begrunnelsen at du ikke er verdt å hjelpe, på ingen måte øker den subjektive kvaliteten.