mandag 14. desember 2015

Om hjelpen de ikke vil gi.



Denne artikkelen sto nylig i Dagens Medisin. Den er verdt å lese. I korthet går den ut på at et DPS fant en måte å hjelpe mange av de ”håpløse” pasientene på, og hvorfor de valgte å legge ned tilbudet igjen.


Helseforetaket valgte altså å fjerne tilbudet fordi det virket for godt, ser det ut til. Den gruppa det hjalp for er ikke prioritert. Og siden de altså ikke lenger vil ha tilbudet kan de fortsette slik de gjorde før, og som alle andre også gjør, nekte disse pasientene hjelp fordi de ikke har noe tilbud til dem. Finnes det andre grener innen medisinen som kan tillate seg slikt?

For en del måneder siden, kanskje veldig mange måneder siden, jeg husker ikke, så jeg litt storøyd et innslag på en eller annen nyhetssending om den beviselig mye kortere levetiden for psykiatriske pasienter kontra andre uten slike plager. Det er snakk om mange år. Ca 15, tror jeg, men ikke ta det som en sannhet. Jeg husker ikke det heller. Jeg ble glad for at det ble satt søkelys på saken, det var ikke derfor jeg ble storøyd. Det var derimot hva som ble foreslått som tiltak som gjorde meg storøyd. Røykeslutt. Kun det, så vidt jeg skjønte. For å bedre den fysiske helsa.

Det er ingen tvil om at røyking ikke er bra. Er det likevel det beste de kunne finne på for å utjevne levealderen? Hva med den psykiske helsa? Dårlig psykisk helse over svært mange år gjør noe med livsviljen for mange. Å passere hundre år før lokket legges på er kanskje ikke noe mål når man lever med angst, depresjoner, tvangstanker, psykoser, bivirkninger av medisiner, er utenfor arbeidslivet, har dårlig nettverk, dårlig råd osv.. Det blir dessverre virkeligheten for mange når behandling ikke virker. Da tror jeg at en hevet pekefinger for å bedre livsstilen slik at man kan få flere år med samme plagene kanskje får flere enn meg til å riste på hodet og småflire ganske skjevt?

Jeg vet hvordan det oppleves å få avslag på behandling fordi tidligere behandling har vært uten virkning. Hvordan det er å be om hjelp og oppleve at de du ber om hjelp bare rister på hodet. Hvordan det kjennes langt inn i sjela at en diagnose noen har satt på meg, og som sannsynligvis er fullstendig gal, er en bås jeg ikke kommer ut av. For de i den båsen skal ikke ha hjelp. De sier de ikke kan hjelpe. At det ikke er nyttig i forhold til pengebruken å prøve flere ganger. Det fører i hvert fall ikke til noen stor innsats for å leve lengst mulig.

Nå som det altså er vist grundig, om vi skal tro artikkelen jeg lenket til her i begynnelsen, at det faktisk er mulig å hjelpe, men at det som kommer ut av det er at de velger å la det være, så er det vel dessverre bare å fastslå at det ikke bare er jeg som er gal.

Jeg har forresten siden sist jeg skrev her endelig motet meg opp til å søke om å få en second opinion på diagnosen min. Resultat? Avslag pga diagnosen. Det er godt jeg har en god dose galgenhumor.

søndag 1. november 2015

SELVMORD, KALLER DE DET.



SELVMORD, KALLER  DE DET.

Enda et ungt liv er avsluttet. Kroppen er gravd ned. Blomster og godord som en avslutning. Mange som sørger. Som skulle ønske det ikke hadde skjedd, som ønsker å spørre hvorfor. Den som hadde svaret kan ikke svare.
”Valgte å forlate livet” står det ofte i dødsannonsene. Vi har vent oss til den omskrivningen og leser ”selvmord”. Vet jeg at den det gjelder har opplevd overgrep leser jeg mord. For velger man særlig fritt når man ”velger å forlate livet”? Når man ”myrder seg selv”?
Jeg ser ingen forskjell prinsipielt mellom å skyte et skudd mot en person, eller å stikke en kniv i noen eller å forgripe seg på noen. Blir utfallet at personen det ble skutt mot, stukket i, som opplevde overgrepene dør, er det mord.
Hvorfor godtar vi slike tidvis idiotiske omskrivninger? Og nikker, og snakker lavmælt om ”noe psykisk” og synes vi har skjønt noe. Eller ønsker å gi inntrykk av å ha skjønt noe. Og sier ”huff, så leit” i kor.
Overgrep er noen ganger like dødelige som skudd og knivstikk. Og da kan vi vel kalle det med sitt rette ord selv om døden inntreffer lang tid etter overgrepene. Det rette ordet er MORD. 
Det er synd at politiet ser seg ferdig med jobben sin når dødsårsaken er kategorisert som "selvmord". I rettferdighetens navn, selv om det er så altfor sent, ønsker jeg en full drapsetterforskning.

søndag 13. september 2015

Ryddesjau og boksalg.



Så er det tid for et nytt blogginnlegg. Det blir visst med lange mellomrom nå for tiden. Men kanskje det blir litt oftere nå. Jeg har flyttet og er ferdig med en kaotisk tid med en leilighet jeg skulle ut av og en jeg skulle inn i. Og før jeg kom så langt var det jo visninger og sånt en lang periode. Jeg trodde vel ikke jeg skulle få til dette, finne en leilighet jeg kunne klare økonomisk. Det ordnet seg til min ganske store overraskelse. Og nå sitter jeg her. I en ikke helt ferdigryddet ny leilighet, men nesten. Det var slitsomt mens det sto på, men nå er det over. Jeg er fremdeles sliten, men ved godt mot, som det heter.

Å flytte blir automatisk også å rydde. Jeg måtte rydde veldig. Leiligheten jeg har nå er mye mindre enn den jeg flyttet fra. Jeg har kastet, gitt bort og solgt en hel haug med ting. Og savner nesten ingen ting. Er bare lettet over å ikke skulle drasse med meg alt videre i livet mitt. Det er mye som ikke er verdt plassen det opptar, rett og slett.

Og da har jeg visst kommet til en overgang til poenget med dette innlegget. For ganske mange år siden følte jeg meg ganske ferdigryddet i hodet etter årevis med jobbing hos psykolog etter incesten jeg vokste opp med. Og det ble det bok av. En bok som begynte som notater til meg selv når jeg hadde forstått noe jeg syntes var viktig. Notert fordi jeg glemte så fort og trengte å se på ting igjen. For jeg falt tilbake i gamle tankemønstre gang etter gang til tross for forståelsen. Den var en slags merkelig ferskvare til tider. Plutselig bare borte vekk, særlig når jeg trengte den som mest. Forståelsen, altså. Hvordan ting hang sammen. Hva jeg kunne gjøre. Og kanskje ikke burde gjøre lenger. Og sammen med forståelsen også en oppgitthet og tidvis sinne på vegne av alle dem jeg snakket med og leste om som kom til behandling med samme bakgrunn som min og som ble fortalt hva som var feil med noen transmittere i hjernen deres og at det fantes noen fabelaktige piller som kunne ordne det for dem. Noe det sjelden ble noe bedre av, heller verre.
Så da ble det altså bok. Skrevet under psevdonym, for jeg torde ikke bruke eget navn. Utgitt i 2006. Den var i salg noe år, men ikke nå lenger. Restopplaget ligger i en eske her hos meg. Og der gjør det ingen nytte for seg. Så da gjør jeg noe jeg synes er litt modig og tilbyr dem her for en meget rimelig penge. Hundre kroner inklusive porto for boka Det var ikke din skyld! –En bok til incestutsatte av ”Monica Bakke”. Så trenger du eller noen du kjenner en slik bok eller bare er nysgjerrig på tema og mine synspunkter på det, så er dette en mulighet til å få tak i den.
Du kan gi meg beskjed om at du vil kjøpe ei bok på denne e-postadressen: lt.thorgersen@hotmail.no så tar vi det derfra. Du får et kontonummer og jeg navn og adresse jeg skal sende til.

Jeg ønsker dere som leser en fortsatt god søndag og gode dager videre framover også.


tirsdag 2. juni 2015

Overgripere. Hvordan tenker de?



Det er mange overgrepssaker i media nå for tida. Store saker. Mange ofre. Noen babyer, noen barnehagebarn, noen litt eldre barn. Overgriperne er foreldre, andre slektninger og en barnehageansatt.
Med egen overgrepsbakgrunn er dette vondt å lese. Likevel er det godt at sakene etterforskes og at de kommer fram i lyset.
Overgrep skjer hele tiden. Bare et fåtall anmeldes. Et fåtall av dem igjen får stor medieoppmerksomhet. Jeg blir kvalm av å lese om slike saker og veien til minner jeg ikke ønsker blir kort. Likevel: Det er godt det kommer fram!
Det store spørsmålet som den siste tida har formulert seg i hodet mitt etter å ha lest om og hørt om disse sakene er hvordan overgripere tenker? Hva får noen til å gjøre slike ting? Hvordan er det mulig å ønske seg og å gjennomføre samleie med babyer? Eller å synes at egne barnebarn er passende seksualobjekter? Eller å jobbe med barn og forgripe seg på mange av dem? Hvordan er det mulig å gjøre slike ting og ellers framstå som skikkelig og trivelige folk? For akkurat det er ofte et gjennomgangstema i slike saker når folk som kjenner overgriperne forklarer seg. Vi ante ikke, han eller hun er jo et flott menneske, vi har aldri ant…
En gammeldags tanke om overgripere er at de er menn som stinker sprit og tobakk, ikke har vasket seg de siste årene og som hopper ut av buskas og er slemme med barn. Slike menn ble jeg advart mot som barn. Det fantes absolutt uvaskede menn som luktet både sprit og tobakk og som befant seg bak buskas i min oppvekst, men de drakk bak det buskaset og gjorde ikke oss ungene noe. Og så hadde vi tidvis en merkelig skrue av en fyr som blottet seg i et lekeområde. En karikatur av en blotter. En mann med frakk på, og ikke noe annet. Som løp skremt når en av ungene, etter at han hadde framvist det som var under frakken, råflira og kommenterte at den lille der vel ikke var noe å vise fram. Ekkel, men sannsynligvis ganske harmløs i forhold til mange andre. Som de som nå er i media. ”Skikkelige folk”. Med jobb, bolig, familie og fritidsinteresser av vanlig slag. De drikker ikke i buskene, er velstelte, utad normale.
Jeg fatter ikke hva som foregår i hodene deres. Jeg leser og hører det som formidles i media av deres svar på spørsmålet. ”Jeg trodde det ikke gjorde noe når ungen var så liten”, for eksempel. Eller ”han/hun likte det jo”. Et nyhetsinnslag fra nettets lite lystelige ”samfunn” av pedofile kunne vise et stygt eksempel. Et spørsmål fra en pedofil til en annen i dette nettverket var ”hvor langt er det greit å gå med disse barna”? Spørsmålet forteller oss jo at den som spør vet at ting ikke er greit. Svaret var sånn ca at ” hvis barnet liker det går jeg hele veien”, i betydningen gjennomfører samleie.
Det burde ikke være mulig i våre dager å ikke ha fått med seg at overgrep skader unger og at det derfor er strengt forbudt. Det burde også være umulig å forgripe seg på unger og overbevise seg selv til å tro at ungene liker det. Noen gjør altså det likevel. I hvilken grad de er overbevist om slikt eller later som for å pynte på det avskyelige de gjør kan vel kanskje ingen helt svare på. Kanskje ikke de selv heller. Det er uansett skummelt mange som tenker slik, eller later som. Og som tillater seg å ta seg til rette med egne og andres unger.
Jeg vet i alle fall at de som forgriper seg vet at det er galt. Hadde de ikke visst det hadde de vel fortalt naboer og kolleger hva de gjorde og invitert dem med. Det gjør de ikke. De tier og får barnet til å gjøre det samme. De er klar over samfunnets regler og vil ikke bli tatt.
Min overgriper påsto og forklarte til meg at det han gjorde var helt riktig og normalt, det var bare det at alle andre ikke skjønte det, så derfor måtte jeg tie så han slapp fengsel. I avhør prøvde han seg ikke på samme forklaring. Da var det stakkars han som ble så fristet av meg. Så han lagde seg forklaringer etter forholdene, tydeligvis. Er det det de gjør, alle disse overgriperne?
Det er et uttrykk som heter å ljuge så man tror det selv. Men kan man gjøre det overfor seg selv, også? Jeg vil nok alltid lure på hva som rører seg i hodet på disse folkene. Jeg håper noen finner det ut en gang og kan bruke resultatet til å avverge overgrep. Unger skal få være unger. Ikke overgriperes objekter!

torsdag 16. april 2015

Psykiatri kontra kreft.

Søndag 12/4 hadde Aftenposten er artikkel om populariteten til forskjellige grener av medisinen. Psykiatri havnet langt langt nede på listen. Dette gjaldt både hva legene syntes var best å spesialisere seg i og hva vanlige folk syntes det var "best" å bli syk av, så og si. Hva som ga status og hva som var skamfullt, oversatte jeg det fort med. På topp tronet ting som hjerteinfarkt, hjernesvulst, leukemi (blodkreft). På bånn psykiatri, geriatri og kols. Akutte ting som kjapt kunne fikses var mye høyere rangert enn kroniske sykdommer.
At psykiatrien er upopulær vet vel de fleste som har hatt mye med den grenen av helsevesenet godt av dyrekjøpt erfaring. Det vitses med det på avdelinger når psykiatere som oppleves som totalt håpløse snakkes om. "De mest ubrukelige legene blir psykiatere." "De totalt ubrukelige blir i det offentlige." "Møter du en gang en fornuftig ung psykiater på en akuttavdeling er vedkommende garantert borte om tre måneder. Hun orker ikke å være der." "En lege i spesialisering som ikke viser tegn til å forstå noe som helst, blir fast inventar fram til pensjonsalderen." "Hadde det ikke vært for den hvite frakken hadde han vært pasient." "Psykopat? Ikke noe problem. Fast ansettelse i psykiatrien er garantert."
Det er forløsende å tulle med sånt når frustrasjonen er på topp. Det er skummelt at det litt for ofte er sant.

Kreft er noe annet. Mens psykiatrien avslår alt de lovlig kan og mere til, får en kreftpasient så masse tilbud at det er vanskelig å orientere seg. Jeg er kreftoperert og forskjellen er gedigen. Da jeg fikk diagnosen ville plutselig både kommunepsykiatrien og et DPS, som begge hadde gitt meg grundig opp, ha meg som pasient igjen. Nå gikk det ganske dårlig, men men. De var opptatt av kreften, jeg av psyken...

Etter at jeg ble operert, mye mot min vilje faktisk, men de overtalte meg med at de heretter ville hjelpe meg med psyken slik jeg sa jeg trengte det. Uten å holde det når operasjonen var overstått, noe som ikke burde forundret meg etter tidligere erfaringer med dem. Forundret ble jeg likevel. Og rasende. Følte meg rundlurt og som verdens mest naive idiot. Jeg avskrev dem for godt. Aldri mer ville jeg ha noe med slike folk å gjøre.

Jeg var altså frisk fra kreften og med like dårlig eller verre psyke enn noen gang. Ble søkt til DPSet igjen. For å be om hjelp til å finne hjelp. Noen polikliniske timer for å finne alternativer var det det ble søkt om. Så da fikk jeg avslag på innleggelse. Som det ikke var søkt om. Etter en gjentatt søknad fikk jeg avslag på poliklinikken også.

Så fant legen og jeg på noe lurt. Trodde vi. Jeg trengte desperat et avbrekk, hvile, ferie. Søkte rehabilitering. Hovedbegrunnelse psyken, sekundærbegrunnelse brystkreftoperasjonen. Avslag. Søkte igjen med omvendt begrunnelse. Innvilget. To opphold. Det ene klarte jeg fint, det andre skar seg dessverre. Da var psyken min rett og slett for dårlig.
Men jeg fikk et tips. Kontakt kreftkoordinatoren i kommunen og kreftforeningen når du kommer hjem. De vet hva som finnes.Nølende gjorde jeg det, for jeg var jo ikke kreftsyk, jeg.
Skal si det finnes tilbud, ja. For kreftforeningen har kjempet fram tilbud som skal hjelpe pasientene både praktisk og psykisk. Kreft er jo en skummel sykdom og psykiske reaksjoner noe de tar på alvor. Og de er visst også meget kjent med at pasienter som har psyken som problem også før de får kreft, bruker kreftforeningens tilbud for den samme psyken. Og synes det er helt greit. Alle helseforetakene, tror jeg, har diverse tilbud både for kreftsyke og for de som har hatt kreft. Ingen henvisning eller vurdering trengs. Det er gratis. Det er tilgjengelig. Jeg fikk tilbud om billedterapi. Eller rettere var det det jeg valgte av alt jeg ble tilbudt. Kunne valgt hobbykurser i fleng, sosiale møteplasser, kulturtilbud, matkurs, trening, avspenning, ja jeg husker ikke alt. Siden jeg bor litt uti huttiheita ble mye valgt bort rett og slett fordi det var for langt og kronglete å komme seg til noen sykehus, spesielt de i Oslo. Og noe var for mye sykdomsrelatert, rett og slett.

Det undrer meg at forskjellene er så store. Og mest at det er mer tilbud om "ettervern" på det psykiske området for kreftpasienter enn det er tilbud i psykiatrien. Jeg liker det rett og slett ikke. Altså jeg liker jo selvfølgelig at kreftpasienter har et så godt tilbud. Det er det at de har et mye bedre tilbud enn psykisk syke jeg ikke liker. Hva er det kreftomsorgen har skjønt som psykiatrien fremdeles ikke har skjønt? Jeg vet det har vært en lang kamp for kreftforeningen å få slike tilbud opp og gå, og noe er det også de som finansierer. Det jeg oppfatter at de har skjønt gjennom tilbudene jeg har hørt om eller lest om er at mennesker er både kropp og psyke, at de har noe til felles og også er veldig forskjellige. De trenger forskjellige ting og kan bestemme selv hva de vil og ikke vil. Jeg kan nå benytte meg av tilbud for min psyke som andre med like dårlig psyke ikke kan, om ikke de også har eller har hatt kreft. Det er et meget stort tankekors....

For meg er det ikke noe å lure på om vitsingen på psykiatriske avdelinger og artikkelen i Aftenposten har mye riktig i seg. Psykiatri er "bånn i bøtta" og tilbudet elendig. Kreft er bedre. Tilbudet godt. Meget godt.

søndag 25. januar 2015

Gjøkeredet fremdeles.



Jeg så igjen filmen Gjøkeredet her en dag. Jeg har sett den noen ganger før, men det var mange år siden sist. Jeg trodde jeg husket den i alle detaljer. Men jeg husket den bare i de store trekkene. Jeg satt og så, og ble forundret over i hvor stor grad filmen skildret holdningene på dette psykiatriske sykehuset. Manipulasjonene, lureriet, hvordan folk ble holdt nede og på plass. Godt innsauset i faglige omskrivninger så det ble kalt behandling.
Å føye seg og spille med de ansattes spill var det pasientene skulle gjøre. Å hevde seg, ville noe, stille spørsmål og krangle var forbudt. Normale reaksjoner på den såkalte behandlingen og holdningene ble sett på som sykt og farlig, og ble slått hardt ned på.
Som tilskuer på nytt til denne historien satt jeg og kjente igjen holdninger jeg har møtt mye av. Og det var rett og slett ekkelt. Ekkelt fordi filmen er spilt inn for noen tiår siden, og tilsynelatende har ingenting forandret seg. Det var ikke noe problem å sette fagfolk jeg har møtt de siste årene inn i rollene i filmen. Det var bare å bytte ut ansiktene og navnene. De kunne sagt og gjort det samme.
Og jeg tenker på om det nytter å si fra. For det ser ikke sånn ut. Det er etter hvert svært mange som sier høyt og tydelig fra om ting som er veldig galt i psykiatrien. Både pasienter, pårørende og fagfolk. For den ”gode gamle psykiatrien” ser det ut til å prelle av alt sammen. Der sitter de gamle holdningene dønn fast. De får nye navn av og til. Det er det eneste.

For en god stund siden fikk jeg oversendt en link til en god artikkel av Margrethe Seeger Halvorsen. Den står i Tidsskrift for Norsk Psykologforenings siste nummer før nyttår. Jeg kan ikke legge den ut, for den er ikke fritt tilgjengelig før i juni. Artikkelen beskriver godt møte med ”den gode gamle institusjonspsykiatrien” for pasienter med diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Artikkelen har hun kalt ”Ut-trette eller ut-rette. Og det er ofte det det handler om for mange. Å ønske og trenge behandling, men bli møtt av behandlere som synes det er riktig å heller trette ut pasienten enn å hjelpe dem. Selv tror de at de hjelper dem, at det er riktig det de gjør. For pasientene blir det bare veldig veldig galt.  Det nytter ikke å si noe. Avdelingens politikk er å vende det døve øret til. Både til forklaringer, meninger, ønsker og bønner. Og til symptomer. For pasienten må for all del ikke oppnå noe med sine ord og handlinger. De skal bli så drittlei av å bli avvist på alt de trenger at de slutter med den forstyrra oppførselen sin. Det er behandlingen. Å avvise. Å fortelle pasienten at den ikke tolereres. Å straffe. Lukke dørene for dem, helst. Det er en stygg maktkamp. Pasienten er dømt til å tape. Alene mot en hel avdeling som kan knepene overfor en emosjonelt ustabil. Tror de.
Vi får vel være glad for at lobotomering ikke lenger er en straffemetode psykiatrien kan bruke som behandling for pasienter de ikke tåler trynet på, slik det ble gjort i Gjøkeredet. Holdningene som styrer dagens ”behandling” er likevel ganske like. Dessverre.