søndag 25. januar 2015

Gjøkeredet fremdeles.



Jeg så igjen filmen Gjøkeredet her en dag. Jeg har sett den noen ganger før, men det var mange år siden sist. Jeg trodde jeg husket den i alle detaljer. Men jeg husket den bare i de store trekkene. Jeg satt og så, og ble forundret over i hvor stor grad filmen skildret holdningene på dette psykiatriske sykehuset. Manipulasjonene, lureriet, hvordan folk ble holdt nede og på plass. Godt innsauset i faglige omskrivninger så det ble kalt behandling.
Å føye seg og spille med de ansattes spill var det pasientene skulle gjøre. Å hevde seg, ville noe, stille spørsmål og krangle var forbudt. Normale reaksjoner på den såkalte behandlingen og holdningene ble sett på som sykt og farlig, og ble slått hardt ned på.
Som tilskuer på nytt til denne historien satt jeg og kjente igjen holdninger jeg har møtt mye av. Og det var rett og slett ekkelt. Ekkelt fordi filmen er spilt inn for noen tiår siden, og tilsynelatende har ingenting forandret seg. Det var ikke noe problem å sette fagfolk jeg har møtt de siste årene inn i rollene i filmen. Det var bare å bytte ut ansiktene og navnene. De kunne sagt og gjort det samme.
Og jeg tenker på om det nytter å si fra. For det ser ikke sånn ut. Det er etter hvert svært mange som sier høyt og tydelig fra om ting som er veldig galt i psykiatrien. Både pasienter, pårørende og fagfolk. For den ”gode gamle psykiatrien” ser det ut til å prelle av alt sammen. Der sitter de gamle holdningene dønn fast. De får nye navn av og til. Det er det eneste.

For en god stund siden fikk jeg oversendt en link til en god artikkel av Margrethe Seeger Halvorsen. Den står i Tidsskrift for Norsk Psykologforenings siste nummer før nyttår. Jeg kan ikke legge den ut, for den er ikke fritt tilgjengelig før i juni. Artikkelen beskriver godt møte med ”den gode gamle institusjonspsykiatrien” for pasienter med diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Artikkelen har hun kalt ”Ut-trette eller ut-rette. Og det er ofte det det handler om for mange. Å ønske og trenge behandling, men bli møtt av behandlere som synes det er riktig å heller trette ut pasienten enn å hjelpe dem. Selv tror de at de hjelper dem, at det er riktig det de gjør. For pasientene blir det bare veldig veldig galt.  Det nytter ikke å si noe. Avdelingens politikk er å vende det døve øret til. Både til forklaringer, meninger, ønsker og bønner. Og til symptomer. For pasienten må for all del ikke oppnå noe med sine ord og handlinger. De skal bli så drittlei av å bli avvist på alt de trenger at de slutter med den forstyrra oppførselen sin. Det er behandlingen. Å avvise. Å fortelle pasienten at den ikke tolereres. Å straffe. Lukke dørene for dem, helst. Det er en stygg maktkamp. Pasienten er dømt til å tape. Alene mot en hel avdeling som kan knepene overfor en emosjonelt ustabil. Tror de.
Vi får vel være glad for at lobotomering ikke lenger er en straffemetode psykiatrien kan bruke som behandling for pasienter de ikke tåler trynet på, slik det ble gjort i Gjøkeredet. Holdningene som styrer dagens ”behandling” er likevel ganske like. Dessverre.

torsdag 1. januar 2015

Et nytt år.

Godt nytt år til dere som leser dette innlegget.

Det har ikke vært allverdens skriveaktivitet her i det siste. Jeg har både villet og skulle skrive, men så har det ikke blitt noe av.  Er nytt år er en god anledning til å skrive igjen. 2014 er ferdig. Nå skal vi fylle 2015. Og håndtere det som dette året byr på.

Det skjer lite i livet mitt. Jeg lever det jeg kaller et lite liv. Og skjønner at skal det bli anderledes må jeg ta grep. På slutten av fjoråret tok jeg et grep. Et jeg har tenkt på lenge. Jeg har lett etter et kor å synge i. Ikke funnet noe. For jeg er litt sær. Det finnes jo haugevis av kor? Jada. Men av diverse grunner, noen gode og mange sikkert dårlige, har jeg ikke syntes de har passet. Så dalte et kor ned i fanget mitt på et vis. Et helt nystartet et. Og jeg ble nølende med. Orket jeg turen? Kan jeg fremdeles synge noenlunde reint? Orker jeg å omgås andre? Hva slags repertoar skal vi ha?
Det har gått bra. Og dermed ser jeg andre mennesker nå en gang i uka og har det gøy med musikk. Ikke dårlig det, av en som nesten lever som en eremitt, ikke frivillig, det har liksom bare blitt sånn. Som det ofte blir etter år med sykdom.
Jeg synes det er en bra start. Gleder meg til vi kommer i gang igjen i år.

Koret er altså en ny hobby. En gammel en er det å skrive. Jeg drømmer om å skrive en roman. Den er godt i gang, og det er himla langt igjen. Når jeg skriver kan jeg lage verden slik jeg vil. Det er fascinerende. Få ting til å skje, gi personer liv og egenskaper, plassere dem der jeg vil ha dem.

Jeg har tatt noen skrivekurs opp gjennom årene. Det kan være nyttig. Ikke alle er så veldig bra, men noen er det. Det siste foreløpig tok jeg i fjor. Og da ble det skrevet en del noveller. En av dem gir jeg dere her som en nyttårsgave. Fordi den handler om å synge i kor. God lesning.

Denne skal ikke kopieres.





TO TENORER.
Novelle av Liv Tove Thorgersen, Copyright.

Et av barnebarna har tatt hennes plass. Midtre rekke blant altene. Hun kikker på tenoren ved siden av henne. Noen år eldre enn Marit, tenker hun. Og svært fokusert. Men på dirigenten. Og hun vet hvorfor. Dette stykket kan hun ut og inn.
Det har vært en minipause der strykerne har benyttet muligheten til å sjekke stemmingen og justere ørlite. Noen blåsere har tømt instrumentene for fukt. Dirigenten har tøyd nakken litt. Publikummerne har også rørt litt på seg. Funnet en bedre sittestilling, sagt noen ord til sidemannen. Selv har hun kastet et blikk på sin sidemann. Sin tenor. Han så det. Smilte og tok hånden hennes.
Så begynner de igjen. Strykerne starter på kommando. Et kort og rask oppspill til tenorenes skrekk eller fryd, alt ettersom hvor de trygge de er på seg selv. De klarer det. Presist og klokkeklart lyder ”Herrscher der Himmels, erhöre das Lallen” utover kirkerommet før sopranene slår seg sammen med dem, så altene og når bassene også stemmer i er det mektig å sitte og få ta i mot.
Nest ytterst på kirkebenken er hennes plass nå. Ytterste plassen er til mannen hennes. På grunn av rullatoren han er avhengig av. Tankene hennes vandrer mens hun hører musikken, overgangene mellom resitativene, koret og orkesteret.
Hun hører, nyter og ser på Marit. Er det tjuefire hun er nå? Jo, noe sånt. Og dette koret er hennes første. I den alderen sto hun selv i sitt andre kor. Etter en del års pause fra ungdommens gospelkor. Der hun i tillegg til samholdet blant ungdommene og gleden over fin musikk fant Ole. Den lysluggede fyren med det herlige smilet. Han var litt sky, men hun ble forelsket og manøvrerte seg til fast plass ved siden av ham. Da hun så han rødmet hver gang hun så på han i stedet for på notene ble hun også ble litt rød. Og det ble de to. Til videregående var overstått og hun reiste vekk til studier, og han for å finne arbeid.
”Herr, dein Mitleid, dein Erbarmen”. Solistduett. Nydelig. Og langt. Koret har satt seg. Hviler beina. Det tar på å stå så lenge. ”Tröstet uns und macht uns frei”. Om og om igjen.
De to ungdommene de var prøvde å holde liv i forholdet sitt, men måtte bare innse at det ikke gikk. De så hverandre så altfor sjelden. Trøstet seg selv og hverandre med at de aldri skulle glemme sin fine tid sammen. Selv om det nå ble slutt.
Duetten gjentar seg selv i et da capo og hun lar øynene sveipe over alle der framme. Solistene selvfølgelig. Ørlite foran orkesteret. Dirigenten foran alle. Orkesteret. Og det sittende koret bakerst. Litt skjermet nå. Og nå ser hun tydelig det som hun har hatt en mistanke om og dulter til Ole. Han ser spørrende på henne. Hun hvisker og peker. ”Marit og han langhårete. Se på dem!” Han hører ikke så godt lenger, men forstår. Ser skarpt dit hun peker. Finner Marits ansikt blant alle de andre sort og hvit-kledde. Hun ser litt brydd ut, synes han. Blikket er slått ned. Så ser han at den unge mannen ved siden av ser litt lattermild ut. Han strever tydelig med å få kontroll over ansiktet. Så ser han at Marit også strever. Hun fester blikket utover. Og får et glimt av sine besteforeldre i den stearinlysopplyste kirken. Han skjønner at hun leter etter noe nøytralt å fokusere på, men han klarer ikke å la være å blunke overdrevent til henne. Da bøyer hun nakken. Og han selv småhumrer over problemet hennes. Så kjenner han konas albu i siden. Av erfaring vet han at den betyr et kraftig ”skjerp deg”. Så da gjør han det. Konsentrerer seg om musikken i stedet. Etter noen solister skal koret i gang igjen og han ser at barnebarnet mimer de første tonene. Han kjenner følelsen. Den lette panikken over å ha mistet oversikten, ikke huske hva som skal synges. Så kommer hun fint inn i det. Det er snart pause, vet han. Hun trenger nok å supe i seg litt kald vinterluft. Vekk fra tenoren som står der ved siden av henne.
Noen publikummere tar seg også en snartur ut i pausa. De som blir igjen inne får også litt ferskere luft siden noen lar hoveddørene stå på vidt gap. De ser fakler og lysbokser. Snø på bakken. Kullsort himmel. Perfekt.
- Tror du har rett i at jentungen er forelsket, ja. Husker du da vi glemte oss og kappsang?
Og ja. Minnene strømmer til henne. En siste øving før en opptreden. I kor nummer to. Der de begge tilfeldigvis hadde kommet til prøvesynging noen måneder tidligere. Og øyeblikkelig kjent igjen hverandre og forsiktig blitt et par igjen. Så glade over livets tilfeldigheter. Og side ved side hadde noe tatt dem på den øvingen, så de prøvde å overdøve hverandre. Til en bisk dirigents fortørnelse. Og de hadde ledd så alle måtte avbryte, for latter er smittsomt, og de i koret som ikke var sikre på om de to var et par eller ikke, var ikke lenger i tvil.
- Klart jeg husker. Men ikke hva vi øvde inn. Den dirigenten var sprø.
- Litt vel seriøs han, ja. Men lo til slutt han også.

Folk kommer inn igjen. Kor og orkester er på plass. Dørene lukkes og lysene blafrer frenetisk en kort periode før flammene roer seg. Marit har flyttet seg noen plasser unna den langhårete.
”Fallt mit Danken, falt mit Loben vor des Höchsten Gnadenthron.” Hun nynner med. Inni seg. Hvor mange kor hadde det vært før de ga seg? Mange. Tre hadde hatt Juleoratoriet på repertoaret.  Hun ser på barnebarnet som for et års tid siden beklaget seg over at hun ikke fant seg til rette i hjembyen etter hjemkomsten fra studiene i England. Folkene hun hadde gledet seg til å treffe igjen og ta opp kontakten med var borte eller opptatt med sitt. Mye skjer på få år. – Prøv et kor, sa besteforeldrene tostemt.
Nå reiser hun seg sammen med de andre. Klar for avslutningen av fjerde delen. En liten stemmepause igjen og så over på den femte. Langt, kjapt, vrient. En skikkelig utfordring for alle stemmegruppene. Hun husker hun hadde holdt på å gi opp første gang hun skulle øve det inn. Kaos. Kaos av stemmer som sang forskjellig tekst samtidig. Det løste seg med intens øving hjemme og å forlate plassen ved siden av Ole. Til hun endelig fikk det til med god hjelp av sine medalter som ga henne plass foran de som kunne det best. De sang rett i ørene hennes. Om og om igjen. Til hun fant riktig tone og riktig tekst og kunne finne sin vanlige plass igjen.
Koret ble plassen min, tenker hun. Der fikk jeg den beste opplæringen jeg kunne få.  Å få være en del av noe som presterte så mye bedre enn noen av dem kunne ha gjort alene. Selv nå som jeg ikke orker å stå med dem lenger føler jeg meg som en av dem. Best er likevel at kor nummer to ga henne Ole tilbake. Og de har hatt det bra. Godt samstemte, stort sett.  Litt har det skurret. Skulle bare mangle på alle disse årene. Men de har alltid funnet tilbake til samme sang. Tilpasset seg, latt hver av dem ha sin egen stemme. En alt og en tenor.

Siste ord og tone er framført og applausen runger velfortjent. De trekker langsomt ut i vinterkvelden. Det kryr av folk. Noen går fort til parkeringen. Andre stopper og finner kjente å prate med. Ole beveger seg mot en sideinngang. Hun går med ham. Han har tenkt som henne. Finne Marit. Og det gjør de. I en løssluppen gjeng i alle aldre, varme, slitne, lettet over at maratonoratoriet gikk bra. Dirigenten går blant dem, takker hver og en i hånda. Det liker de å se. Så får Marit øye på dem og kommer bort. Glad i øynene. Svett i hårfeste. Varm i kinnene.  – Fantastisk, får hun høre. – En nytelse. – Et praktverk. Så ser de to gamle litt usikkert på hverandre. Det er Ole som lar det stå til. – Og en svært fin tenor, så vi. Kan vi få hilse på? Og det får de. Hun roper på Erik og presenterer dem for hverandre.
- Så hyggelig å treffe dere. Jeg har hørt om dere to. Jeg er veldig glad for at dere rådet Marit til å begynne å synge.
- Kor er topp, svarer de to gamle.
Det blir en liten pause.
- Ja, dere får ha en fortsatt fin kveld, sier Ole og Grete nikker enig mens han begynner å snu rullatoren i snøen. Så ombestemmer han seg.
- Hva sa du til henne?
- Sa?
- Ja. Han ser liksomstrengt på Erik. – Rett før pausen. Noe var det.
Erik ser spørrende på Marit, som begynner å le igjen. Bare at nå slipper hun å måtte undertrykke latteren. Og han skjønner.
- Sa ingen ting, jeg. Og ser uskyldig på de to. Og de ser undrende hvordan øynene hans sakte blingser mer og mer. Til han oppnår det han vil. Trestemt latter.
- Kan jo ikke si noe på en slik opptreden. Å sette folk i rette julestemningen er en altfor alvorlig sak. Det vet da dere to!

De er hjemme igjen.
- Du Ole?
- Ja?
- Det seniorkoret vi leste om i avisa for en stund siden. Skulle vi sjekke litt etter nyttår?
- Hm. Sikker?
- Tror det. Abstinensene river litt noen ganger. Som nå.
- Fint. For jeg har sjekket allerede. Klar for første øvelse første torsdag over nyttår?
- Helt klar. Bare en liten betingelse.
- Åh?
- Ingen blunking på opptredener?
- Selvfølgelig ikke!