mandag 14. desember 2015

Om hjelpen de ikke vil gi.



Denne artikkelen sto nylig i Dagens Medisin. Den er verdt å lese. I korthet går den ut på at et DPS fant en måte å hjelpe mange av de ”håpløse” pasientene på, og hvorfor de valgte å legge ned tilbudet igjen.


Helseforetaket valgte altså å fjerne tilbudet fordi det virket for godt, ser det ut til. Den gruppa det hjalp for er ikke prioritert. Og siden de altså ikke lenger vil ha tilbudet kan de fortsette slik de gjorde før, og som alle andre også gjør, nekte disse pasientene hjelp fordi de ikke har noe tilbud til dem. Finnes det andre grener innen medisinen som kan tillate seg slikt?

For en del måneder siden, kanskje veldig mange måneder siden, jeg husker ikke, så jeg litt storøyd et innslag på en eller annen nyhetssending om den beviselig mye kortere levetiden for psykiatriske pasienter kontra andre uten slike plager. Det er snakk om mange år. Ca 15, tror jeg, men ikke ta det som en sannhet. Jeg husker ikke det heller. Jeg ble glad for at det ble satt søkelys på saken, det var ikke derfor jeg ble storøyd. Det var derimot hva som ble foreslått som tiltak som gjorde meg storøyd. Røykeslutt. Kun det, så vidt jeg skjønte. For å bedre den fysiske helsa.

Det er ingen tvil om at røyking ikke er bra. Er det likevel det beste de kunne finne på for å utjevne levealderen? Hva med den psykiske helsa? Dårlig psykisk helse over svært mange år gjør noe med livsviljen for mange. Å passere hundre år før lokket legges på er kanskje ikke noe mål når man lever med angst, depresjoner, tvangstanker, psykoser, bivirkninger av medisiner, er utenfor arbeidslivet, har dårlig nettverk, dårlig råd osv.. Det blir dessverre virkeligheten for mange når behandling ikke virker. Da tror jeg at en hevet pekefinger for å bedre livsstilen slik at man kan få flere år med samme plagene kanskje får flere enn meg til å riste på hodet og småflire ganske skjevt?

Jeg vet hvordan det oppleves å få avslag på behandling fordi tidligere behandling har vært uten virkning. Hvordan det er å be om hjelp og oppleve at de du ber om hjelp bare rister på hodet. Hvordan det kjennes langt inn i sjela at en diagnose noen har satt på meg, og som sannsynligvis er fullstendig gal, er en bås jeg ikke kommer ut av. For de i den båsen skal ikke ha hjelp. De sier de ikke kan hjelpe. At det ikke er nyttig i forhold til pengebruken å prøve flere ganger. Det fører i hvert fall ikke til noen stor innsats for å leve lengst mulig.

Nå som det altså er vist grundig, om vi skal tro artikkelen jeg lenket til her i begynnelsen, at det faktisk er mulig å hjelpe, men at det som kommer ut av det er at de velger å la det være, så er det vel dessverre bare å fastslå at det ikke bare er jeg som er gal.

Jeg har forresten siden sist jeg skrev her endelig motet meg opp til å søke om å få en second opinion på diagnosen min. Resultat? Avslag pga diagnosen. Det er godt jeg har en god dose galgenhumor.