lørdag 15. oktober 2016

Overgrep --> skam --> ensomhet.



Incest og andre seksuelle overgrep mot barn er et relasjonstraume. Dette i betydningen at noen bruker en relasjon til et barn til å forgripe seg på det. Det får noen ganger som ytterste konsekvens at det barnet aldri kan klare å gå inn i et normalt tillitsfullt forhold til et annet menneske.
Det er lett å tenke seg at dette gjelder fordi det seksuelle er ødelagt. Og noen ganger er det slik, men jeg tror ikke det er hovedgrunnen. Derimot tror jeg det er redselen for relasjoner, redselen for nye svik, redselen for ikke å være verdt å elske. Og grunnen til det igjen er skammen. Den som gjør at man møter mennesker med forbehold. Forbeholdet at de ikke må få vite. At man bare kan godtas så lenge man skjuler.
Heldigvis er det nå større åpenhet om overgrep, så mange forteller hva som har skjedd. Og opplever at det godtas. Likevel sitter skammen der. Som en barriere, et slør, et stengsel, noen ganger som ei massiv ståldør mellom den utsatte og verdens øvrige innbyggere.
Skam er en snodig følelse. Den kommer ofte av at noen gjør noe galt mot noen. En voksen forgriper seg på et barn. Barnet skammer seg. Det er ikke umiddelbart logisk og slettes ikke rettferdig. Men slik er det.
Å møte mennesker med forbehold gir ensomhet. Når man ikke kan klare å tro at man har samme verdi som andre, tror at noe er fundamentalt galt med en selv, så hjelper det nesten ikke uansett hvor mange forsikringer man får om at det ikke er slik. Skammen sitter der. Det gjør ensomheten også. Og jeg tror at det er den som gjør at noen drives mot selvmordet.
Den som sliter med skam og ensomhet kan bli psykisk syk. Og noen ber om hjelp. Da er det ikke spesielt festlig at mange avvises. De føler seg nok ikke mer verdt av det, for å si det slik. Slik er likevel det psykiske helsevesenet blitt. Man henvises og avvises. Feil symptombilde for oss. Feil diagnose. Vi har prøvd alt og regner deg som behandlingsresistent. Vi kan ikke forsvare å bruke mer ressurser på deg.
Ensomheten vokser og vokser. Ikke en gang pasient får man være. Grei deg selv! Vi gir ikke omsorg her. Det blir du bare avhengig av. Du institusjonaliseres, må du da skjønne.
Og ensomheten vokser. Egenverdet krymper enda mer. Vanlige relasjoner klarer man ikke å opparbeide. Relasjoner til behandlere får man ikke ha. Skammen ble plantet i barnet. Hver avvisning øker den. Skulle så ønske det kan bli annerledes. At de ensomste, de uten evnen til å skape seg gode relasjoner, får lov til i hvert fall å ha relasjoner til noen, om de så får lønn for å være en man tør ha en relasjon til.  
Jeg skjønner dem som gir opp.

tirsdag 31. mai 2016

LIVSHJELP - DØDSHJELP.



LIVSHJELP – DØDSHJELP.

Denne lenken leder deg til en artikkel i The Guardian av Clare Allan.
Den omhandler den økende bruken av Assistert Selvmord for psykiatriske pasienter. Aktiv dødshjelp/ assistert selvmord er tillatt i noen land. Ikke her i Norge, men det hender at noen herfra reiser og får hjelpa de ønsker seg der det er tillatt å gi slik hjelp.

Aktiv dødshjelp dukker opp som diskusjon nå og da og argumentene for og i mot dreier seg stort sett om at når alt håp er ute er det barmhjertigere å hjelpe til slik at pasienten får dø når det er det pasienten vil, eller at det slettes ikke må tillates uansett for grensene vil hele tiden flytte seg og det kan bli et krav til pasienten om å dø. Og ingen skal leke Gud.

Jeg har ingen store overbevisende argumenter i noen retning angående aktiv dødshjelp. Jeg har trodd at det ikke har vært tillatt når lidelsen pasienten vil vekk fra har vært psykisk, men der har jeg altså tatt feil. Nå er det en sak, som lenken her omtaler, som dreier seg om en ung kvinne, i tyveårene, som har opplevd seksuelle overgrep fra hun var fem til hun var femten, som har ønsket seg assistert selvmord og fått det innvilget. Årsaken til innvilgelsen er at en (eller flere) psykiatere har erklært at det ikke var noe håp for henne. Hun var ”uncurable”.

Jeg vil ikke en gang prøve meg på noen argumentasjon for aktiv dødshjelp generelt verken for eller i mot. Men i tyveårene, diagnostisert med PTSD, anorexia og depresjon, og så avlivet som et håpløst tilfelle? Det høres virkelig veldig feil ut. Fantes det virkelig ingen mulighet til   heller å gi livshjelp?

lørdag 12. mars 2016

To år i reimer. Fra dagens VG helg.

Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte en løssalgsavis. I dag gjorde jeg det. Overskriften på VGs forside ble utslagsgivende: Bundet fast i to år på sykehus. Mitt liv i reimer.
Jeg håpet at overskriften overdrev for å narre lesere til å kjøpe avisa. Dessverre overdrev den ikke. På Gaustad har de faktisk hatt en ung kvinne tvangsinnlagt i ti år, og de to siste har hun vært reimet. Diagnosene hennes er oppgitt som anorexia nervosa, asperger syndrom og ustabil personlighetsforstyrrelse. Reimingen begrunnes med kraftig selvskading og suicidal adferd.
Ved å lese artikkelen i magasinet og en ytring i avisens hoveddel av hennes advokat Helge Hjort med tittelen Hjelper tvang? har et ganske så velkjent scenario tegnet seg i mitt hode. En ung kvinne med selvskadende adferd kommer i kontakt med institusjonspsykiatrien. De (sitat Hjort) "frarådet langvarig innleggelse, og anbefalte i stedet kriseintervensjoner av kort varighet, deretter poliklinisk oppfølging". Dette er en så typisk reaksjon fra psykiatriens side når det gjelder en person de tror har en ustabil personlighetsforstyrrelse at jeg regner med at det er den første diagnosen hun fikk. Som normalt hjalp ikke en slik tilnærming til denne pasienten noe som helst, og hun ble sykere og sykere. Til hun altså ble tvangsinnlagt for ti år siden.
I følge hennes psykiater Gunnar Henden er hun "en pasient som vi har misforstått i veldig mange år". Han sier at før hun fikk asperger-diagnosen (8 år! etter tvangsinnleggelsen) så de på selvskadingen hennes som oppmerksomhetsbehov og en måte å straffe personalet på. De svarte med å bli sinte på henne og å be henne skjerpe seg. Nå derimot ser de hennes sårbarhet ved uforutsigbarhet.

Det pasienten selv formidler i magasinet er at hun aldri har følt hun har passet inn noen steder og årevis med mobbing på skolen. Hun ble mobbet til hun byttet skole på videregående. På den nye skolen oppførte folk seg fint mot henne, og da begynte hun med selvskadingen. Dette er på sitt snodige vis logisk. Hun klarte ikke omstillingen til å bli godt behandlet. Blir man i årevis dårlig behandlet så er det slik verden er. Brytes det mønsteret er det ingenting som stemmer lenger og man kan bli svært redd. Selvskadingen blir vel da en kompensasjon for å få verden gjenkjennelig igjen.

Artikkelen tar i hovedsak opp spørsmålet om det er greit med en slik tvangsbruk som beskrevet for å holde pasienten i live. Hun vil bare dø. Hun har til og med gått rettens vei for å unnslippe psykiatrien, for å bli utskrevet så hun kan få ta livet sitt. Dette  fikk hun ikke medhold i.
Den problemstillingen velger jeg å ikke diskutere. Den er for vanskelig.
Det jeg derimot stiller spørsmålstegn ved er "behandlingen" hun har fått? Når pasienten blir dårligere og dårligere over mer enn åtte år som tvangsinnlagt, burde det da være noen som setter en gedigent spørsmålstegn med hva de driver med? Også før tvangsinnleggelsen gikk det jo feil vei med denne pasienten, mens de holdt på med sine kriseintervensjoner og helst ikke innleggelser.
Jeg klarer ikke å se dette som noe annet enn enda et tilfelle av å ikke ville se noe annet enn en ustabil personlighetsforstyrrelse. Ung, jente, selvskading, spiseforstyrrelse, suicidalitet = ustabil personlighetsforstyrrelse = gi dem null oppmerksomhet og/eller be dem for faan skjerpe seg med det derre oppmerksomhetshysteriet sitt. Vi vet jo hvordan dette skal fikses!
Det tok dem altså hele åtte år å finne ut at hun også har en autismelidelse. I følge Hjort ble det foreslått at hun burde utredes for den muligheten etter to år som tvangsinnlagt, men dette ble oversett og dermed ikke gjort. Ingen steder i saken ser jeg noe som helst som tyder på at noen har konsentrert seg om å hjelpe henne med skadene etter mobbingen. Forsvant traumene også for denne pasientens behandlere i symptomene på en personlighetsforstyrrelse?
De trengte faktisk åtte år og en autismediagnose før de skjønte at selvskadingen handlet om angst. Dette er for meg ubegripelig. Selvskading og spiseforstyrrelser handler da alltid om angst slik jeg har forstått det. Men det gjelder kanskje ikke de som får merkelappen personlighetsforstyrret, i følge psykiatrien, for de bare later som for å plage dem mest mulig?

Er det på tide at også det gamle sykehuset Gaustad oppdaterer seg litt på sin forståelse av symptomer? Og når de nå har brukt ti år (!) på å få denne pasienten så dårlig, kan det være en ide å be om hjelp fra noen andre? Jeg tviler sterkt på at de samme som i stor grad har bidratt med å ødelegge denne personen er de rette til å få henne bra igjen.