tirsdag 31. mai 2016

LIVSHJELP - DØDSHJELP.



LIVSHJELP – DØDSHJELP.

Denne lenken leder deg til en artikkel i The Guardian av Clare Allan.
Den omhandler den økende bruken av Assistert Selvmord for psykiatriske pasienter. Aktiv dødshjelp/ assistert selvmord er tillatt i noen land. Ikke her i Norge, men det hender at noen herfra reiser og får hjelpa de ønsker seg der det er tillatt å gi slik hjelp.

Aktiv dødshjelp dukker opp som diskusjon nå og da og argumentene for og i mot dreier seg stort sett om at når alt håp er ute er det barmhjertigere å hjelpe til slik at pasienten får dø når det er det pasienten vil, eller at det slettes ikke må tillates uansett for grensene vil hele tiden flytte seg og det kan bli et krav til pasienten om å dø. Og ingen skal leke Gud.

Jeg har ingen store overbevisende argumenter i noen retning angående aktiv dødshjelp. Jeg har trodd at det ikke har vært tillatt når lidelsen pasienten vil vekk fra har vært psykisk, men der har jeg altså tatt feil. Nå er det en sak, som lenken her omtaler, som dreier seg om en ung kvinne, i tyveårene, som har opplevd seksuelle overgrep fra hun var fem til hun var femten, som har ønsket seg assistert selvmord og fått det innvilget. Årsaken til innvilgelsen er at en (eller flere) psykiatere har erklært at det ikke var noe håp for henne. Hun var ”uncurable”.

Jeg vil ikke en gang prøve meg på noen argumentasjon for aktiv dødshjelp generelt verken for eller i mot. Men i tyveårene, diagnostisert med PTSD, anorexia og depresjon, og så avlivet som et håpløst tilfelle? Det høres virkelig veldig feil ut. Fantes det virkelig ingen mulighet til   heller å gi livshjelp?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar