lørdag 15. oktober 2016

Overgrep --> skam --> ensomhet.



Incest og andre seksuelle overgrep mot barn er et relasjonstraume. Dette i betydningen at noen bruker en relasjon til et barn til å forgripe seg på det. Det får noen ganger som ytterste konsekvens at det barnet aldri kan klare å gå inn i et normalt tillitsfullt forhold til et annet menneske.
Det er lett å tenke seg at dette gjelder fordi det seksuelle er ødelagt. Og noen ganger er det slik, men jeg tror ikke det er hovedgrunnen. Derimot tror jeg det er redselen for relasjoner, redselen for nye svik, redselen for ikke å være verdt å elske. Og grunnen til det igjen er skammen. Den som gjør at man møter mennesker med forbehold. Forbeholdet at de ikke må få vite. At man bare kan godtas så lenge man skjuler.
Heldigvis er det nå større åpenhet om overgrep, så mange forteller hva som har skjedd. Og opplever at det godtas. Likevel sitter skammen der. Som en barriere, et slør, et stengsel, noen ganger som ei massiv ståldør mellom den utsatte og verdens øvrige innbyggere.
Skam er en snodig følelse. Den kommer ofte av at noen gjør noe galt mot noen. En voksen forgriper seg på et barn. Barnet skammer seg. Det er ikke umiddelbart logisk og slettes ikke rettferdig. Men slik er det.
Å møte mennesker med forbehold gir ensomhet. Når man ikke kan klare å tro at man har samme verdi som andre, tror at noe er fundamentalt galt med en selv, så hjelper det nesten ikke uansett hvor mange forsikringer man får om at det ikke er slik. Skammen sitter der. Det gjør ensomheten også. Og jeg tror at det er den som gjør at noen drives mot selvmordet.
Den som sliter med skam og ensomhet kan bli psykisk syk. Og noen ber om hjelp. Da er det ikke spesielt festlig at mange avvises. De føler seg nok ikke mer verdt av det, for å si det slik. Slik er likevel det psykiske helsevesenet blitt. Man henvises og avvises. Feil symptombilde for oss. Feil diagnose. Vi har prøvd alt og regner deg som behandlingsresistent. Vi kan ikke forsvare å bruke mer ressurser på deg.
Ensomheten vokser og vokser. Ikke en gang pasient får man være. Grei deg selv! Vi gir ikke omsorg her. Det blir du bare avhengig av. Du institusjonaliseres, må du da skjønne.
Og ensomheten vokser. Egenverdet krymper enda mer. Vanlige relasjoner klarer man ikke å opparbeide. Relasjoner til behandlere får man ikke ha. Skammen ble plantet i barnet. Hver avvisning øker den. Skulle så ønske det kan bli annerledes. At de ensomste, de uten evnen til å skape seg gode relasjoner, får lov til i hvert fall å ha relasjoner til noen, om de så får lønn for å være en man tør ha en relasjon til.  
Jeg skjønner dem som gir opp.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar