lørdag 25. februar 2017

Fritt behandlingsvalg - kun for helseforetakene?

Det høres så bra ut dette med fritt behandlingsvalg, gjør det ikke? Vi har fått en frihet som pasienter til å velge type behandling vi ønsker oss. Supert! Endelig! Heis flagget osv..Det skal til og med være mulig å si nei til psykofarmaka. Medisinfrie tilbud skulle være i gang fra midt i fjoråret. Supert! Endelig! Osv..
Midt i fjoråret, når de medisinfrie tilbudene skulle være på plass hadde de færreste helseforetak noe slikt på plass. De få som hadde noe som helst på plass hadde helt etter eget hode unntatt store pasientgrupper fra tilbudet. Spesielt de som vanligvis får de største medisindosene over lengst tid. De psykotiske. Begrunnelsen var at de synes det er uforsvarlig å ikke gi disse pasientene medisin. Så da var valget borte vekk for dem før det var prøvd.
Noen helseforetak synes visst de har et medisinfritt tilbud når pasienten kan få være på en avdeling som primært foretrekker å bruke medisiner. Pasienten kan altså velge å si nei takk til foreslåtte medisiner, men må være på avdelinger som ikke har noe tro på sånt og som slettes ikke har noe annet å tilby enn de tilbyr til de som velger å ta medisiner. Av erfaring vet jeg at det er så og si ingenting. Er dette et alternativt valg?

Så finnes det noen, utenom de etablerte offentlige avdelingene, som lager reelle alternativer. På privat basis. I mitt område er et slikt alternativ startet i Hurdal. Et privat psykiatrisk sykehus. Med alternativer. Reelle alternativer. Hipp hurra og endelig og kryss i taket osv..? Tja. Eller nei. For kan man velge seg dit? Nei, det kan man faktisk ikke. Man kan ønske seg dit og så er det opp til helseforetaket å velge om du skal få det eller ikke. Og helseforetaket lar være å lage avtaler med et slikt sted. Og uten avtaler er det ingen som betaler for behandlingen. Så da er det valget ikke lenger reelt heller. Så vidt jeg vet har Helfo laget avtale med sykehuset i Hurdal kun for en diagnosegruppe. Pasienter med den diagnosen, som er vurdert til å trenge døgnbehandling av sitt sykehus/dps, kan velge seg dit. Så stedet drives med 1/3-dels pasientbelegg. De har hundrevis av folk med andre diagnoser som også ønsker seg dit, men de får ikke velge. Det har helfo og sykehuset Sør-Øst valgt.

Så dette valget er ikke store valget slik jeg ser det. De fleste har ingenting å velge mellom. Og skulle det finnes alternativer, så er det like fullt helseforetaket som bestemmer om du skal ha noen behandling i det hele tatt og også på hvilket nivå. Sier de at du ikke har rettigheter til behandling så får du jo ikke det. Uansett hva du mener du trenger.
Jeg vil tro at de fleste som ønsker et alternativ til standardbehandlingen i helseforetakene ønsker det fordi de en eller flere ganger har fått utilstrekkelig eller direkte ødeleggende "hjelp" i standardbehandling. Å ønske å få prøve noe annet er jo da helt naturlig. Da blir det ganske merkelig at den eneste veien til alternativer er gjennom velvilje fra de som ikke har klart å hjelpe tidligere. De synes jo selv at de har et godt nok tilbud i massevis. Hadde de ikke syntes det hadde de vel forandret noe hos seg selv? Jeg ser liksom ikke for meg ledere av psykiatriske divisjoner rundt omkring som er enige i at de har et sabla dårlig behandlingstilbud og derfor med den største glede henviser de som er misfornøyde andre stedet. Og som til og med må betale for det fra eget budsjett. Så den påståtte valgfriheten pasientene liksom har fått er det nok helseforetakene som bestemmer fullt og helt over. De velger om pasienten får velge. Og de velger som oftest at det får pasienten slettes ikke.

lørdag 15. oktober 2016

Overgrep --> skam --> ensomhet.



Incest og andre seksuelle overgrep mot barn er et relasjonstraume. Dette i betydningen at noen bruker en relasjon til et barn til å forgripe seg på det. Det får noen ganger som ytterste konsekvens at det barnet aldri kan klare å gå inn i et normalt tillitsfullt forhold til et annet menneske.
Det er lett å tenke seg at dette gjelder fordi det seksuelle er ødelagt. Og noen ganger er det slik, men jeg tror ikke det er hovedgrunnen. Derimot tror jeg det er redselen for relasjoner, redselen for nye svik, redselen for ikke å være verdt å elske. Og grunnen til det igjen er skammen. Den som gjør at man møter mennesker med forbehold. Forbeholdet at de ikke må få vite. At man bare kan godtas så lenge man skjuler.
Heldigvis er det nå større åpenhet om overgrep, så mange forteller hva som har skjedd. Og opplever at det godtas. Likevel sitter skammen der. Som en barriere, et slør, et stengsel, noen ganger som ei massiv ståldør mellom den utsatte og verdens øvrige innbyggere.
Skam er en snodig følelse. Den kommer ofte av at noen gjør noe galt mot noen. En voksen forgriper seg på et barn. Barnet skammer seg. Det er ikke umiddelbart logisk og slettes ikke rettferdig. Men slik er det.
Å møte mennesker med forbehold gir ensomhet. Når man ikke kan klare å tro at man har samme verdi som andre, tror at noe er fundamentalt galt med en selv, så hjelper det nesten ikke uansett hvor mange forsikringer man får om at det ikke er slik. Skammen sitter der. Det gjør ensomheten også. Og jeg tror at det er den som gjør at noen drives mot selvmordet.
Den som sliter med skam og ensomhet kan bli psykisk syk. Og noen ber om hjelp. Da er det ikke spesielt festlig at mange avvises. De føler seg nok ikke mer verdt av det, for å si det slik. Slik er likevel det psykiske helsevesenet blitt. Man henvises og avvises. Feil symptombilde for oss. Feil diagnose. Vi har prøvd alt og regner deg som behandlingsresistent. Vi kan ikke forsvare å bruke mer ressurser på deg.
Ensomheten vokser og vokser. Ikke en gang pasient får man være. Grei deg selv! Vi gir ikke omsorg her. Det blir du bare avhengig av. Du institusjonaliseres, må du da skjønne.
Og ensomheten vokser. Egenverdet krymper enda mer. Vanlige relasjoner klarer man ikke å opparbeide. Relasjoner til behandlere får man ikke ha. Skammen ble plantet i barnet. Hver avvisning øker den. Skulle så ønske det kan bli annerledes. At de ensomste, de uten evnen til å skape seg gode relasjoner, får lov til i hvert fall å ha relasjoner til noen, om de så får lønn for å være en man tør ha en relasjon til.  
Jeg skjønner dem som gir opp.

tirsdag 31. mai 2016

LIVSHJELP - DØDSHJELP.



LIVSHJELP – DØDSHJELP.

Denne lenken leder deg til en artikkel i The Guardian av Clare Allan.
Den omhandler den økende bruken av Assistert Selvmord for psykiatriske pasienter. Aktiv dødshjelp/ assistert selvmord er tillatt i noen land. Ikke her i Norge, men det hender at noen herfra reiser og får hjelpa de ønsker seg der det er tillatt å gi slik hjelp.

Aktiv dødshjelp dukker opp som diskusjon nå og da og argumentene for og i mot dreier seg stort sett om at når alt håp er ute er det barmhjertigere å hjelpe til slik at pasienten får dø når det er det pasienten vil, eller at det slettes ikke må tillates uansett for grensene vil hele tiden flytte seg og det kan bli et krav til pasienten om å dø. Og ingen skal leke Gud.

Jeg har ingen store overbevisende argumenter i noen retning angående aktiv dødshjelp. Jeg har trodd at det ikke har vært tillatt når lidelsen pasienten vil vekk fra har vært psykisk, men der har jeg altså tatt feil. Nå er det en sak, som lenken her omtaler, som dreier seg om en ung kvinne, i tyveårene, som har opplevd seksuelle overgrep fra hun var fem til hun var femten, som har ønsket seg assistert selvmord og fått det innvilget. Årsaken til innvilgelsen er at en (eller flere) psykiatere har erklært at det ikke var noe håp for henne. Hun var ”uncurable”.

Jeg vil ikke en gang prøve meg på noen argumentasjon for aktiv dødshjelp generelt verken for eller i mot. Men i tyveårene, diagnostisert med PTSD, anorexia og depresjon, og så avlivet som et håpløst tilfelle? Det høres virkelig veldig feil ut. Fantes det virkelig ingen mulighet til   heller å gi livshjelp?

lørdag 12. mars 2016

To år i reimer. Fra dagens VG helg.

Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte en løssalgsavis. I dag gjorde jeg det. Overskriften på VGs forside ble utslagsgivende: Bundet fast i to år på sykehus. Mitt liv i reimer.
Jeg håpet at overskriften overdrev for å narre lesere til å kjøpe avisa. Dessverre overdrev den ikke. På Gaustad har de faktisk hatt en ung kvinne tvangsinnlagt i ti år, og de to siste har hun vært reimet. Diagnosene hennes er oppgitt som anorexia nervosa, asperger syndrom og ustabil personlighetsforstyrrelse. Reimingen begrunnes med kraftig selvskading og suicidal adferd.
Ved å lese artikkelen i magasinet og en ytring i avisens hoveddel av hennes advokat Helge Hjort med tittelen Hjelper tvang? har et ganske så velkjent scenario tegnet seg i mitt hode. En ung kvinne med selvskadende adferd kommer i kontakt med institusjonspsykiatrien. De (sitat Hjort) "frarådet langvarig innleggelse, og anbefalte i stedet kriseintervensjoner av kort varighet, deretter poliklinisk oppfølging". Dette er en så typisk reaksjon fra psykiatriens side når det gjelder en person de tror har en ustabil personlighetsforstyrrelse at jeg regner med at det er den første diagnosen hun fikk. Som normalt hjalp ikke en slik tilnærming til denne pasienten noe som helst, og hun ble sykere og sykere. Til hun altså ble tvangsinnlagt for ti år siden.
I følge hennes psykiater Gunnar Henden er hun "en pasient som vi har misforstått i veldig mange år". Han sier at før hun fikk asperger-diagnosen (8 år! etter tvangsinnleggelsen) så de på selvskadingen hennes som oppmerksomhetsbehov og en måte å straffe personalet på. De svarte med å bli sinte på henne og å be henne skjerpe seg. Nå derimot ser de hennes sårbarhet ved uforutsigbarhet.

Det pasienten selv formidler i magasinet er at hun aldri har følt hun har passet inn noen steder og årevis med mobbing på skolen. Hun ble mobbet til hun byttet skole på videregående. På den nye skolen oppførte folk seg fint mot henne, og da begynte hun med selvskadingen. Dette er på sitt snodige vis logisk. Hun klarte ikke omstillingen til å bli godt behandlet. Blir man i årevis dårlig behandlet så er det slik verden er. Brytes det mønsteret er det ingenting som stemmer lenger og man kan bli svært redd. Selvskadingen blir vel da en kompensasjon for å få verden gjenkjennelig igjen.

Artikkelen tar i hovedsak opp spørsmålet om det er greit med en slik tvangsbruk som beskrevet for å holde pasienten i live. Hun vil bare dø. Hun har til og med gått rettens vei for å unnslippe psykiatrien, for å bli utskrevet så hun kan få ta livet sitt. Dette  fikk hun ikke medhold i.
Den problemstillingen velger jeg å ikke diskutere. Den er for vanskelig.
Det jeg derimot stiller spørsmålstegn ved er "behandlingen" hun har fått? Når pasienten blir dårligere og dårligere over mer enn åtte år som tvangsinnlagt, burde det da være noen som setter en gedigent spørsmålstegn med hva de driver med? Også før tvangsinnleggelsen gikk det jo feil vei med denne pasienten, mens de holdt på med sine kriseintervensjoner og helst ikke innleggelser.
Jeg klarer ikke å se dette som noe annet enn enda et tilfelle av å ikke ville se noe annet enn en ustabil personlighetsforstyrrelse. Ung, jente, selvskading, spiseforstyrrelse, suicidalitet = ustabil personlighetsforstyrrelse = gi dem null oppmerksomhet og/eller be dem for faan skjerpe seg med det derre oppmerksomhetshysteriet sitt. Vi vet jo hvordan dette skal fikses!
Det tok dem altså hele åtte år å finne ut at hun også har en autismelidelse. I følge Hjort ble det foreslått at hun burde utredes for den muligheten etter to år som tvangsinnlagt, men dette ble oversett og dermed ikke gjort. Ingen steder i saken ser jeg noe som helst som tyder på at noen har konsentrert seg om å hjelpe henne med skadene etter mobbingen. Forsvant traumene også for denne pasientens behandlere i symptomene på en personlighetsforstyrrelse?
De trengte faktisk åtte år og en autismediagnose før de skjønte at selvskadingen handlet om angst. Dette er for meg ubegripelig. Selvskading og spiseforstyrrelser handler da alltid om angst slik jeg har forstått det. Men det gjelder kanskje ikke de som får merkelappen personlighetsforstyrret, i følge psykiatrien, for de bare later som for å plage dem mest mulig?

Er det på tide at også det gamle sykehuset Gaustad oppdaterer seg litt på sin forståelse av symptomer? Og når de nå har brukt ti år (!) på å få denne pasienten så dårlig, kan det være en ide å be om hjelp fra noen andre? Jeg tviler sterkt på at de samme som i stor grad har bidratt med å ødelegge denne personen er de rette til å få henne bra igjen.

mandag 14. desember 2015

Om hjelpen de ikke vil gi.



Denne artikkelen sto nylig i Dagens Medisin. Den er verdt å lese. I korthet går den ut på at et DPS fant en måte å hjelpe mange av de ”håpløse” pasientene på, og hvorfor de valgte å legge ned tilbudet igjen.


Helseforetaket valgte altså å fjerne tilbudet fordi det virket for godt, ser det ut til. Den gruppa det hjalp for er ikke prioritert. Og siden de altså ikke lenger vil ha tilbudet kan de fortsette slik de gjorde før, og som alle andre også gjør, nekte disse pasientene hjelp fordi de ikke har noe tilbud til dem. Finnes det andre grener innen medisinen som kan tillate seg slikt?

For en del måneder siden, kanskje veldig mange måneder siden, jeg husker ikke, så jeg litt storøyd et innslag på en eller annen nyhetssending om den beviselig mye kortere levetiden for psykiatriske pasienter kontra andre uten slike plager. Det er snakk om mange år. Ca 15, tror jeg, men ikke ta det som en sannhet. Jeg husker ikke det heller. Jeg ble glad for at det ble satt søkelys på saken, det var ikke derfor jeg ble storøyd. Det var derimot hva som ble foreslått som tiltak som gjorde meg storøyd. Røykeslutt. Kun det, så vidt jeg skjønte. For å bedre den fysiske helsa.

Det er ingen tvil om at røyking ikke er bra. Er det likevel det beste de kunne finne på for å utjevne levealderen? Hva med den psykiske helsa? Dårlig psykisk helse over svært mange år gjør noe med livsviljen for mange. Å passere hundre år før lokket legges på er kanskje ikke noe mål når man lever med angst, depresjoner, tvangstanker, psykoser, bivirkninger av medisiner, er utenfor arbeidslivet, har dårlig nettverk, dårlig råd osv.. Det blir dessverre virkeligheten for mange når behandling ikke virker. Da tror jeg at en hevet pekefinger for å bedre livsstilen slik at man kan få flere år med samme plagene kanskje får flere enn meg til å riste på hodet og småflire ganske skjevt?

Jeg vet hvordan det oppleves å få avslag på behandling fordi tidligere behandling har vært uten virkning. Hvordan det er å be om hjelp og oppleve at de du ber om hjelp bare rister på hodet. Hvordan det kjennes langt inn i sjela at en diagnose noen har satt på meg, og som sannsynligvis er fullstendig gal, er en bås jeg ikke kommer ut av. For de i den båsen skal ikke ha hjelp. De sier de ikke kan hjelpe. At det ikke er nyttig i forhold til pengebruken å prøve flere ganger. Det fører i hvert fall ikke til noen stor innsats for å leve lengst mulig.

Nå som det altså er vist grundig, om vi skal tro artikkelen jeg lenket til her i begynnelsen, at det faktisk er mulig å hjelpe, men at det som kommer ut av det er at de velger å la det være, så er det vel dessverre bare å fastslå at det ikke bare er jeg som er gal.

Jeg har forresten siden sist jeg skrev her endelig motet meg opp til å søke om å få en second opinion på diagnosen min. Resultat? Avslag pga diagnosen. Det er godt jeg har en god dose galgenhumor.

søndag 1. november 2015

SELVMORD, KALLER DE DET.



SELVMORD, KALLER  DE DET.

Enda et ungt liv er avsluttet. Kroppen er gravd ned. Blomster og godord som en avslutning. Mange som sørger. Som skulle ønske det ikke hadde skjedd, som ønsker å spørre hvorfor. Den som hadde svaret kan ikke svare.
”Valgte å forlate livet” står det ofte i dødsannonsene. Vi har vent oss til den omskrivningen og leser ”selvmord”. Vet jeg at den det gjelder har opplevd overgrep leser jeg mord. For velger man særlig fritt når man ”velger å forlate livet”? Når man ”myrder seg selv”?
Jeg ser ingen forskjell prinsipielt mellom å skyte et skudd mot en person, eller å stikke en kniv i noen eller å forgripe seg på noen. Blir utfallet at personen det ble skutt mot, stukket i, som opplevde overgrepene dør, er det mord.
Hvorfor godtar vi slike tidvis idiotiske omskrivninger? Og nikker, og snakker lavmælt om ”noe psykisk” og synes vi har skjønt noe. Eller ønsker å gi inntrykk av å ha skjønt noe. Og sier ”huff, så leit” i kor.
Overgrep er noen ganger like dødelige som skudd og knivstikk. Og da kan vi vel kalle det med sitt rette ord selv om døden inntreffer lang tid etter overgrepene. Det rette ordet er MORD. 
Det er synd at politiet ser seg ferdig med jobben sin når dødsårsaken er kategorisert som "selvmord". I rettferdighetens navn, selv om det er så altfor sent, ønsker jeg en full drapsetterforskning.

søndag 13. september 2015

Ryddesjau og boksalg.



Så er det tid for et nytt blogginnlegg. Det blir visst med lange mellomrom nå for tiden. Men kanskje det blir litt oftere nå. Jeg har flyttet og er ferdig med en kaotisk tid med en leilighet jeg skulle ut av og en jeg skulle inn i. Og før jeg kom så langt var det jo visninger og sånt en lang periode. Jeg trodde vel ikke jeg skulle få til dette, finne en leilighet jeg kunne klare økonomisk. Det ordnet seg til min ganske store overraskelse. Og nå sitter jeg her. I en ikke helt ferdigryddet ny leilighet, men nesten. Det var slitsomt mens det sto på, men nå er det over. Jeg er fremdeles sliten, men ved godt mot, som det heter.

Å flytte blir automatisk også å rydde. Jeg måtte rydde veldig. Leiligheten jeg har nå er mye mindre enn den jeg flyttet fra. Jeg har kastet, gitt bort og solgt en hel haug med ting. Og savner nesten ingen ting. Er bare lettet over å ikke skulle drasse med meg alt videre i livet mitt. Det er mye som ikke er verdt plassen det opptar, rett og slett.

Og da har jeg visst kommet til en overgang til poenget med dette innlegget. For ganske mange år siden følte jeg meg ganske ferdigryddet i hodet etter årevis med jobbing hos psykolog etter incesten jeg vokste opp med. Og det ble det bok av. En bok som begynte som notater til meg selv når jeg hadde forstått noe jeg syntes var viktig. Notert fordi jeg glemte så fort og trengte å se på ting igjen. For jeg falt tilbake i gamle tankemønstre gang etter gang til tross for forståelsen. Den var en slags merkelig ferskvare til tider. Plutselig bare borte vekk, særlig når jeg trengte den som mest. Forståelsen, altså. Hvordan ting hang sammen. Hva jeg kunne gjøre. Og kanskje ikke burde gjøre lenger. Og sammen med forståelsen også en oppgitthet og tidvis sinne på vegne av alle dem jeg snakket med og leste om som kom til behandling med samme bakgrunn som min og som ble fortalt hva som var feil med noen transmittere i hjernen deres og at det fantes noen fabelaktige piller som kunne ordne det for dem. Noe det sjelden ble noe bedre av, heller verre.
Så da ble det altså bok. Skrevet under psevdonym, for jeg torde ikke bruke eget navn. Utgitt i 2006. Den var i salg noe år, men ikke nå lenger. Restopplaget ligger i en eske her hos meg. Og der gjør det ingen nytte for seg. Så da gjør jeg noe jeg synes er litt modig og tilbyr dem her for en meget rimelig penge. Hundre kroner inklusive porto for boka Det var ikke din skyld! –En bok til incestutsatte av ”Monica Bakke”. Så trenger du eller noen du kjenner en slik bok eller bare er nysgjerrig på tema og mine synspunkter på det, så er dette en mulighet til å få tak i den.
Du kan gi meg beskjed om at du vil kjøpe ei bok på denne e-postadressen: lt.thorgersen@hotmail.no så tar vi det derfra. Du får et kontonummer og jeg navn og adresse jeg skal sende til.

Jeg ønsker dere som leser en fortsatt god søndag og gode dager videre framover også.