torsdag 26. desember 2013

Jeg trodde jeg hadde kontroll på juledagene.

Jeg er ingen stor fan av jula. Etter mange år med enslig jule"feiring" har jeg laget meg et slags overlevelsesopplegg. Litt pynting. Hvor mye avhenger av humøret når jeg setter i gang. I år ble det lite. Ellers lage meg aktiviteter for hver dag, der aktivitet også kan være å finne den ene filmen på TV jeg har lyst til å se. Andre ting kan være broderidagen, vevedagen, firemerkerydding-dagen. IKKE tenke på familie. IKKE se på naboer der biler, folk og pakker strømmer ut og inn. "Glede" meg over å slippe å kjøre noe sted når værvarselet melder komplett kaos. (Jeg har kjøreangst hele året, men vinteren er verst.) Ja, også lage god mat selv om det bare er til meg. Slå over på en eller annen TV-kanal som er kjemisk fri for Driving home for Christmas og Bjelleklang og Deilig er jorden når jeg ikke orker mer. Prøve å tenke på de få gode julene jeg har hatt som voksen. Også de stort sett alene, men noen år hadde jeg venner i nærheten som heller ikke ville hjem til jul. Så da feiret vi sammen. Trivelig. :)
I år klarte jeg det ikke. Lille julaftens kvelden sto jeg plutselig med en mengde sovetabletter og annet og heiv det i meg. Uten noen nøling. Det var bare altfor mye å skulle holde ut flere dager. Jeg la meg i trygg forvisning om at det var siste gang jeg la meg og var såre fornøyd med det. Sovnet vel før hodet traff puta.

Denne kroppen min tåler visst det utrolige. Psyken min tåler ikke det utrolige, men kroppen gjør det. Så jeg våknet igjen. Så da lever jeg fortsatt, har ikke noe lyst til det, men gjør det altså likevel.

To ting er kanskje hovedgrunnen til at jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg fikk svar fra fylkeslegen der konklusjonen ble ord for ord det A-hus svarte på min klage. Jeg kan derfor bare glemme å be om hjelp framover. Jeg er et håpløst kasus. Det andre var at min far døde. Ikke at jeg er lei meg for det, men det hjelper lite at han er død. Jeg dro ikke i begravelsen. Jeg fikk et par forespørsler på Facebook om hvorfor. På den ene svarte jeg ganske vagt, på den andre var jeg dønn ærlig. Om jeg har hatt lite med familien å gjøre før så tror jeg ikke at noe kan repareres nå. Ca 30 år med minimal kontakt og så skjemme dem ut med ikke å ville delta i begravelsen? Nå hører jeg ikke til noen steder. Selv pasient får jeg ikke lov til å være lenger. Kun i kommunen, som visstnok skal tilby meg ting de ikke har, men hvem pokker oppover i systemene bryr seg om slikt?

Jaja. Jeg lever. Kaller det ikke det selv. Men hjertet slår og har visst tenkt å fortsette med det.

Jeg har ikke lenger håp, men "håper" likevel at noe kan bedre seg. Aner bare ikke hva. Mye henger på hva jeg selv orker å gjøre, men jeg er fullstendig utslitt.

fredag 6. desember 2013

Retten til eventuelt å velge feil.

Når jeg treffer ekstremt påståelige folk så blir jeg også ekstremt påståelig. Særlig når jeg ikke er enig med dem. Og jeg har truffet veldig påståelige folk. Noen ganger blir det en slags diskusjonslek. Hvem greier å vri motpartens argumenter trill rundt? Bare for gøy. For at det skal være gøy må utfallet av diskusjonen være lite viktig og de som diskuterer være jevnbyrdige. En lek for voksne. Avsluttes med en spøk og sees snart.

Når jeg har møtt behandlere er ikke diskusjon morsomt lenger. Dvs. når jeg har møtt de som er så skråsikre på hva som er best for meg at det ikke har noen annen hensikt å diskutere med dem enn å i hvert fall få sagt hva jeg mener også, før de suverent bestemmer og beskriver hvem og hva jeg er og hvordan de skal redde meg. Jeg vet jeg har tapt før jeg åpner munnen, men gjør det likevel.

De siste årene har jeg følelsen av at min kontakt med hjelpere i psykiatrien stort sett har bestått av å prøve å motsi dem. Jeg vet hva som har virket før, og jeg vet hva som er prøvd hundre ganger uten å ha hatt noen positiv virkning. I beste fall null virkning, men ofte dessverre negativ virkning.
Noen ganger har jeg på et vis måttet la dem få prøve det de mener er best, og jeg har virkelig prøvd å få utbytte av det. Lagt vekk gamle erfaringer som best jeg har kunnet, gjort som jeg har fått beskjed om. For jeg har tenkt at når de er så skråsikre, så må jeg gi dem en sjanse. Jeg kan jo ta feil, jeg kan ha forandret meg siden siste forsøk. Men så fungerer det ikke. Og jeg blir fortvilet. Sitter igjen med følelsen av at det er meg det er noe feil med. I følge dem.

Så tenker jeg: OK. Nå har jeg føyd meg og prøvd deres opplegg uten resultat. Nå er det deres tur til å prøve det jeg vil. Så blir det nye konfrontasjoner, for selvfølgelig vil de ikke høre. Jeg er påståelig på at det bør prøves, de er like påståelige på at det vil de ikke, og forresten så vil det jo ikke virke, kanskje til og med være skadelig, så kom ikke her! Og så forsvinner jeg fra DPSet eller sykehusavdelingen eller terapeuten eller hvem søren jeg har havnet hos, i ren skrekk/ desperasjon/ sinne. Enda mindre i stand til å fungere enn da jeg kom.
Det burde ikke være slik, tenker jeg. Det kan da ikke bare være den ene parten som skal føye seg? Og burde ikke jeg også ha retten til å velge, selv om jeg skulle ta feil. Da kunne jeg jo ha lagt vekk det valget, for da er det prøvd uten ønsket resultat. Skulle det virke etter hensikten så er det jo bare positivt. Men min mistanke er at det ville ikke behandlingsstedet synes! Det er en stygg tanke, og egentlig håper jeg at jeg tar feil i det, men den ligger der. Tanken at om jeg fikk et sted til å prøve det jeg tror jeg trenger og det hadde fungert, så ville de ikke takle det! For hva ville det si for deres årelange motstand som nå har ført til at jeg er definert som umulig, en de ikke ikke lenger vil bruke ressurser på?

Jeg vet ikke. Synes bare at det hadde vært godt om noen ville ta sjansen på å høre på meg, før jeg gir fullstendig opp. Gitt meg en sjanse. Hjulpet meg til litt mer livskvalitet, for nå finnes det vel ingen.

søndag 17. november 2013

LA DRØMMEN BLI LØGN.




Min gjengangerdrøm er lett å tolke. Jeg skal finne en bygning der jeg skal finne et rom. I det rommet skal jeg ta en eksamen. På vei til bygningen som jeg vet hvor skal være havner jeg i en labyrint. Når jeg finner bygningen er jeg sliten. Bygningen har jeg tross alt funnet, så det er bare å gå til rommet som jeg også vet hvor er. Og så havner jeg igjen i en labyrint. Ubegripelig. Jeg kjenner jo denne bygningen. Trodde jeg i hvert fall. Etter mye strev finner jeg også rommet. Helt i siste liten. For eksamen starter presis på det klokkeslettet som er fastsatt. Jeg har klart det, tror jeg, og går inn i rommet. Må bare finne en plass. Merkelig så enormt mye folk det er her! Folk alle steder. Finnes ikke en ledig stol eller et ledig bord noe sted. Noen lemper inn flere bord og stoler og folk trekker seg sammen og prøver å gi plass. Stadig nye finner seg et sted å sitte. Jeg går mot gruppe etter gruppe der det ommøbleres, men akkurat når jeg når fram er det helt fullt. Noen ganger våkner jeg der. Andre ganger finner jeg omsider en plass. Og får eksamensoppgaven. Den er helt ubegripelig. Totalt hinsides det faget jeg er oppmeldt i. Gjerne på et språk jeg ikke kan i tillegg. Nå våkner jeg garantert. Fullføring av den eksamenen har aldri skjedd.

Jeg hører ikke til, sier drømmen. Jeg bare tror jeg vet hva jeg driver med. Tingene er ikke slik jeg tror jeg vet at de er. Det huset er ikke der. Vil jeg dit skal jeg få slite. Vil jeg være sammen med noen der så er det ikke plass. Det jeg tror jeg skal gjøre er umulig.

Pulsen er høy når jeg våkner. 

De reelle eksamenene jeg har tatt har gått helt greit, de, så det er ikke en slik eksamen jeg plundrer med i drømme. Likevel er altså en eksamenssituasjon min drøm. En situasjon jeg ikke fikser. 

Mismot er det jeg våkner til. Å ikke vite hva jeg gjør feil. Å gjenkjenne dette med ikke å høre til, sånn helt på ordentlig, noe sted. Å være den som ikke klarer oppgaven. Som muligens får sneket seg til en ørliten plass etter mye strev. Og så sitte der. Uten mulighet til å få til noe.

Det ytre livet er ikke slik. Om jeg vil er det mange steder å gå til. Steder jeg vet hvor er. Med folk jeg kjenner og som gjerne gir meg plass. Ting jeg kan gjøre. Ting jeg mestrer.

På det ytre planet er derfor drømmen en løgn. Samtidig er den helt sann. For inni den som vet hvor, med hvem og hvordan sitter en annen indre utgave av meg og ser seg forundret rundt. På det ytre skuespillet jeg er en del av. På meg selv i en rolle. En lært rolle. 

Hvem er da den som stadig er oppe til den umulige eksamenen? Det er kanskje kjernen i drømmen. Hvem er jeg? Er jeg? Finnes det en meg der inne. Som er tydelig nok til å ta en plass på ordentlig. Som helt på ordentlig hører til et sted. Som vet. Klarer. 

Drømmen sier at jeg ikke finnes. Det kjennes ut som det er riktig. Samtidig er det umulig. Klart jeg finnes. En som ikke finnes kan ikke drømme, kan ikke kjenne på utilstrekkelighet. Likevel: Jeg går ikke til noen bygning, unngår rom med folk. Selv om jeg vet at de tar i mot meg. Og jeg vet at jeg unngår det fordi jeg føler meg så annerledes. Ikke hel. Delvis uten form. At jeg er en rolle, men ingen ting uten rollen. Den jeg en gang var, om jeg rakk å bli noen, tok en fra meg. Jeg ble et objekt. Ikke subjektet jeg skulle fått lov til å bli. En annens objekt.

Kanskje forblir det slik for alltid. Kanskje kan jeg en gang bli et jeg. Jeg håper det, og at en gang i fremtiden, når drømmen kommer igjen, skal få oppleve å gjennomføre den eksamenen til bestått.

fredag 20. september 2013

HUN HOPPER TAU.

For ganske lenge siden prøvde jeg å beskrive overgrep i skjønnlitterær form. Fra barnets synsvinkel.
Her er resultatet. En novelle. Den er verken sann eller usann. Her er noe lagt til og noe trukket fra.
Jeg advarer mot sterkt innhold.


HUN HOPPER TAU.

 Hun hopper tau. Alene akkurat nå, men snart kommer de andre jentene også ut. Pappaen hennes er den av pappaene i gata som slutter tidligst på jobben. Så nå er hun ferdig med middagen, hun.
Hopphopp hopphopp. Hun er skikkelig flink. Det er veldig sjelden det gule tauet stoppes av føttene hennes. Hun kan hoppe mer enn en time uten å stoppe. Så flink er hun.
De grønne håndtakene på tauet er det så vidt hun skimter i øyekroken. Selv om hun ser rett på et av dem, ser hun det ikke tydelig. Det er fordi de beveger seg fort. Stopper hun å hoppe og ser på dem, er de tydelige. Sånn er det med tauet også. Det ser hun nesten ikke i det hele tatt. Hun ser ikke gulfargen en gang. Sånt synes hun er gøy å tenke over. At det som beveger seg blir nesten usynlig.

Litt kjedelig er det å hoppe alene. Derfor hopper hun helt midt i gata. Da må de som kjører bil bremse mens hun hopper ut til siden. Hun klarer det også uten at tauet stopper. Men så veldig mange biler er det ikke som kjører her, De kjører sakte også, for gata er ikke så lang.
Den store gata får hun ikke lov å leke i. Hun får ikke lov til å gå over den alene heller.

Hopphopp hopphopp. Hun trenger ikke å tenke på hva armene hennes, hendene og bena hennes skal gjøre i det hele tatt. Hun leker med å prøve å tenke på det, at nå skal armene svinge, og føttene skal hoppe akkurat nå, men da går det bare i surr. Det er veldig rart, for det var slik hun gjorde det da hun lærte å hoppe tau.

Hun har grøt i magen. Risengrynsgrøt. Hun liker fløyelsgrøt best, men risengrynsgrøt er også godt. Med masse kanel og sukker. Helst mer sukker enn mamma synes er nok. Og nå som hun er så stor at hun har begynt på skolen får hun strø på selv. Selv om mamma passer på, greier hun å late som hun søler hele spiseskjea med sukker på en liten flekk av grøten, og da får hun lov til å strø ei skje til på resten av grøten sin. Hun tror mamma er nesten sikker på at hun gjør det med vilje, men ikke helt sikker. Blir mamma helt sikker, må hun finne på noe annet.

Hopphopp hopp æsj. Æsj bæsj, dumme tauet. Hun slenger det i retning porten til huset hun bor i.

 Hun er tørst og løper forbi tauet og inn porten, opp sementtrappa, inn døra, opp ei trapp til og inn i gangen og så inn på kjøkkenet. Mamma vasker opp, så hun står med ryggen til. Mugga med rød saft som de drakk til grøten er ikke tømt ennå, ser hun.
- Hei Mamma, jeg er tørst. Kan jeg få et glass i skapet?
- Ja, sier Mamma, men så tenker hun seg om og snur seg. Du kan da bare ta øsa som vanlig. Vi lager ikke ekstra oppvask av å drikke vann, vet du.
- Men jeg vil ha saft. Det er litt igjen.
- Nei. Safta var til grøten. Nå kan du drikke vann.
- Jammen Mamma.
- Nei, sa jeg. Ikke mer saft nå.

Så hun tar øsa som henger over vasken og lar vannet renne litt før hun fyller øsa. Som vanlig søler hun litt vann nedover haka når hun drikker. Vannet treffer den tynne t-skjorta hennes på magen, og hun grøsser litt. Så søler hun litt til med vilje, for det er litt godt også å grøsse sånn.

Hun bommer på kroken øsa skal tilbake på ved første forsøk, så øsa bråker med vasken. På andre forsøk klarer hun det, og så løper hun ut i gangen, ut døra, ned trappa, ut den andre døra og ned den andre trappa. De siste trinnene hopper hun, og lander støtt i grusen. 

Ute i gata ser hun håpefullt etter de andre, men de er ikke kommet ut igjen enda. Hva nå? Jo, hun kan gå til godtebutikken og se i vinduet. Hun begynner å gå, men bare noen få skritt, så snur hun og løper inn porten igjen. Ballen må jo være med!

Innerst i gården er døra til det litt skumle skjulet, og hun plundrer med å få åpnet slåen. Det går med den vanlige lirkingen, så står hun og myser inn i mørket. To malingsslitte og en ganske ny spark står innerst. Det er så vidt hun skimter dem. Sykler står foran dem. Hun ønsker seg også sykkel. Vedbingen er rett innenfor døra til venstre. Store bunter med gamle aviser og ukeblader er stablet oppe i bingen.
Selv med døra helt åpen er det lite lys som blir med inn i skjulet når hun går inn. Sola er sterk og varm, men den rekker ikke inn i gården der hun bor. Ballen finner hun likevel bare hun får vendt øynene til mørket. Den er knallrød, og litt stor. Nesten så stor som en fotball. 

Dunk dunkdunk dunk dunkdunk. Jenta og den røde ballen går sammen til godtebutikken. Dunk dunkdunk dunk dunkdunk. Også ballen blir utydelig når den er i farta, særlig i dunkdunkene. Hun tar skikkelig i og kjenner den lille svien i håndflatene når ballen slår tilbake. Ei lita grop i fortauet får ballen til å skjene slik at hun så vidt er ute i den forbudte store gata for å fange den igjen. Det går bra. Dunk dunkdunk dunk dunkdunk og så er de framme ved butikken. 
Når hun blir stor vil hun bli sånn dame som jobber i en sånn butikk. Hun skal ha strenge briller med slitne snille øyne bak, grått hår med krøller og alt godteriet rundt seg hele tiden. Hun synes det er rart at hun aldri har sett damen der inne med godteri i munnen, for det vil hun ha. Søte karameller, klissete lakris, harde kjærligheter på pinne, flate peppermyntedrops med hjerter på, myke fruktpastiller og best av alt bruspulver. Nå står hun bare og ser, og lurer på hvilken dag det er. Det er lørdager hun får ukepenger og kan handle her. Det er ikke lørdag i dag.
 
Dunk dunkdunk dunk dunkdunk går hun hjem igjen. Æsj, ballen er kjedelig når hun er alene sånn. Ved porten igjen lurer hun på hva hun skal gjøre nå. Tauet ligger ved føttene hennes, ballen har hun i hendene og hun ser spørrende mot nabohuset. Men døra der går ikke opp. Jenta der inne sitter vel og vrir seg ved middagsbordet enda. Venter på at den trege faren hennes som alltid spiser senest skal bli ferdig slik at hun kan løpe ut til henne. 

Hun tar ballen under venstre armen og prøver å hoppe tau til skjulet, men det går ikke så bra. Irritert bærer hun begge deler for å rydde dem på plass. Plutselig blir hun usikker. Den slåen på skjuldøra, glemte hun å sette den på igjen? Kanskje, eller? Nei, hun husker ikke helt sikkert hva hun gjorde. Men døra står litt for mye åpen til å ha havnet slik av seg selv hvis hun bare har glemt slåen. Nå blir tankene hennes utydelige mens hun går mot åpningen selv om hun ikke vil dit lenger. Da må tankene gå fort også, så fort at hun ikke vet hva hun tenker, tenker hun. Og så står hun i det velkjente halvmørket og hører den både veldig kjente og ukjente stemmen som sier han visste hun ville komme.

Pappa ber henne være veldig stille og hun vet akkurat nå at han har bedt henne om å være stille her i skjulet mange ganger. Og hun er stille, så stille hun kan. Dunkdunkene hans hører hun, og er redd noen skal høre han. Smertene kjenner hun bare litt. Hun er blitt utydelig for seg selv selv om hun ligger helt stille. 

Etterpå, etter at hun har stengt skjuldøra ordentlig med slåen og er ute i sola i den lille gata sammen med de andre jentene, hopper hun tau bedre enn alle sammen. Hopphopphopphopp. Hun kan ikke stoppe, vil ikke stoppe. Hun viser seg fram som den flinkeste hoppetauhopperen i hele verden. Klarer hun å hoppe enda litt fortere blir hun kanskje helt usynlig. (Copyright)

lørdag 17. august 2013

Umoderne omsorg?

Har den blitt effektivisert vekk, den gammeldagse omsorgen? Den som krever masse tid og som gitt på riktig måte kan gi en person uten selvfølelse en følelse av verdi?
Nå er det så mye snakk om at pasienter skal behandles på riktig omsorgsnivå. For meg virker det likevel som om den gode omsorgen er borte på alle nivåer. Minst mulig på kortest mulig tid på lavest mulig nivå er det som på et vis er blitt mitt hodes oppfatning av dagens system. Og på den kortest mulige tiden på et eller annet nivå skal man lære seg å tenke annerledes, for da blir jo verden annerledes, og bedre, og vi blir bedre. Sier de.
Det kan stemme for noen. Likevel er det svært mange som beskriver det som å få påtvunget ei verktøykasse for problemer de ikke har, eller at de har dem, men verktøyene er helt utilstrekkelige. De virker rett og slett ikke uansett hvor mye de prøver. Og så får de i tillegg til alt annet en følelse av å være dumme, ikke klare å prøve hardt nok, ikke skjønne bæret, godt hjulpet av terapeuter som insisterer på at det skal virke, for det så! Gjør det ikke det får du ta skylda selv, og andre ting å tilby har vi ikke. Som omsorg, tid, medmenneskelighet.
Jeg har erfart hvor godt god menneskelig omsorg kan virke. Og søker den når livet blir for mørkt. Nå finner jeg den ikke lenger. Ikke i noen form jeg kan nyttiggjøre meg.
Egenomsorg, sier de. Du må lære deg egenomsorg. Jeg vet det. Og vet også at for meg virker egenomsorg når jeg er ganske frisk. Når jeg har krefter nok. Detter jeg under det nivået så er det ikke lenger noe jeg selv kan gjøre, uansett hvor mye jeg prøver av all verdens verktøy. Jeg blir bare mer og mer utslitt.
Jeg er ikke alene om å ha det sånn. Dessverre. Og jeg vet de mener det godt, de med alle verktøyene, når jeg søker en vennlig hånd og de trekker sin unna og ber meg skifte fokus. De har lært at det er riktig måte å gjøre det på. I mitt og mange andres hoder kunne de like gjerne slått. Det kjennes slik ut, nemlig!

Ge meg handa di, ven
når det kveldas.
Det er mørkt og me treng ei hand.
(Sondre Bratlands tekst.)

fredag 19. juli 2013

Oppfordring til henvisnings- og klagestorm.

Hva vil skje, dersom:

- Alle som henvises til behandling, på et hvilket som helst nivå, og som får avslag av en av tusen dårlige grunner, ber sin lege om å sende en henvisning til i samme øyeblikk som avslaget kommer, og samtidig sender en klage til sin fylkeslege og pasientombud med klage på manglende behandling?

- Alle som får behandling som ikke virker (får noe helt annet enn de mener de trenger) får legen til å sende ny henvisning ved utskrivelse og samtidig sender klage, igjen til fylkesleger og pasientombud, for feilbehandling?

- Alle som føler seg krenket av et system eller enkeltpersoner i systemet sender inn klage på dem?

- Alle som retraumatiseres i sitt møte med psykiatrien klager på feilbehandling? Og selvfølgelig henvises på nytt for hjelp med både gamle og nye traumer?

- Alle pårørende, venner og familie, som kjemper for et tilbud som hjelper til dem de bryr seg om, men som ikke blir hørt, klager?

- Alle som jobber i psykiatrien, og som synes de overkjøres av sitt system så de ikke får hjulpet pasientene slik de ønsker, faktisk sier dette høyt og tydelig, for eksempel til fylkeslegen og pasientombudene?

Hvorfor forslår jeg så mye papir, klager og henvisninger i en jevn strøm? Rett og slett fordi det vil føre til at de som skal behandle dette ikke vil klare å holde tidsfristene for å besvare dem, og DET er et klart brudd på loven.
Det meste det klages på, som manglende behandling og feilbehandling osv. vurderes ut fra om noen lov er brutt. Og det skal mye til, svært mye. Virkningene av de beslutninger som tas kan være så grelle og umenneskelige de bare vil, men utenfor loven er de så og si aldri. (Det er faktisk så ille som at et argument om at den som tok beslutningen har riktig utdanning til å ta slike beslutninger, så er det forsvarlig, så og si uansett.)
Derfor: For å få øynene opp hos de som skal passe på at ting foregår forsvarlig OG innenfor lovene, trengs det klager og henvisninger i bøtter og spann. Så loven brytes. Kanskje noen da også vil se nærmere på hva alle klagene faktisk handler om? Ingen tilbud til tross for behov, å bli en kasteball mellom forskjellige nivåer som alle mener at pasienten ikke skal til dem, totalt feil metoder som ødelegger mer enn de hjelper, ingen reell brukermedvirkning, vilkårlige diagnoser, krenkelser til de som allerede er krenket mer enn nok, retraumatiseringer, økte symptomer pga medisinering, ja, alt det vanlige...


Og ja: Hvis noen lurer. Jeg har nylig sendt enda en klage på manglende behandling..... Venter ikke at det kommer noe som helst ut av det, som vanlig, men tenker at hvis veldig mange gjør det samme, i stedet for å bøye nakken og bare godta, så kanskje kanskje noe vil skje? En eller annen gang langt der framme i tid?

onsdag 26. juni 2013

Verden er blitt så liten.

Det er meg. Oftest bare meg som er hele min verden. Min angst.
Verden der ute. Jeg vet den er der. Det hender jeg ønsker å være med. Si: Får jeg være med? Søker opp møtedatoer for foreninger jeg tidligere var en del av. Jeg drar ikke. Tenker på å ringe noen. Gjør det ikke. Noen kunne ønske noe fra meg. Jeg orker ikke.
Bare meg. Og jeg orker ikke meg heller. Så best å fokusere minst mulig.
Bare meg. Og verden der ute jeg ikke orker. Som er for normal for meg nå. Der jeg kan møte noen som spør: Åssen står det til? Jeg er for sliten til å ljuge og for redd til å si sannheten. Tør ikke møte noen som kan se. Min verden. Meg. Min bitte lille verden er også for stor. Jeg er for stor. Og så liten.
Verden var større før. Den har krympet veldig. Den har tidvis vært veldig liten før også. Og utvidet seg igjen. Nytt mot. Nå kjennes det ut som utvidelse er umulig. Det er bare krymping som gjelder. Noen ganger sloss jeg i mot. Men jeg orker ikke sloss lenge. Og når kampen er over er både jeg og verden enda mindre.
Ingen seire. Krympingen bare fortsetter. Og fortsetter.
Valg? Krever noe. Ingen krefter igjen. Er forbi stadiet der endring kan komme fra meg.
Hva trenger jeg? Det har jeg forklart noen hundre ganger for døve ører. Dvs. de sier de hører hva jeg sier. Så forklarer de hvorfor jeg ikke trenger det. Og mener at såpass må jeg da skjønne. Og jeg skjønner på mitt vis. At jeg kan krympe videre i fred for dem. Og er jeg så dum at jeg prøver enda en gang, så hjelper de meg med å sette fart på krympingen. De sier de hører hva jeg sier.
Krymper. Mindre og mindre. Verden stadig mer ubegripelig. Og stygg. Tenker jeg som en fattigmannstrøst. Lager jeg den stygg er det ingenting å savne, er det vel?

fredag 21. juni 2013

Prioriteringsveilederen.

Etter mange opplevelser av å ikke bli tilbudt behandling jeg mener jeg trenger, fikk jeg nylig et nytt avslag hvor det ble referert til at jeg ikke oppfyller kriteriene i prioriteringsveilederen. Den hadde jeg aldri hørt om....
Nå har jeg funnet den. En ganske så grei oversikt over hva som skal vektlegges av de som mottar en henvisning til spesialisthelsetjenesten.
Hva de faktisk gjør er jo en annen sak...

En stort spørsmålstegn stiller jeg dog ved at "som normalt" behandles ikke PTSD særskilt på linje med andre diagnoser. Det er nevnt, og traumer er nevnt, men ikke som egen kategori i veilederen.

Jeg legger ut linken så de som vil kan lese den.

http://helsedirektoratet.no/publikasjoner/prioriteringsveileder-psykisk-helsevern-for-voksne/Publikasjoner/prioriteringsveileder-psykisk-helsevern-for-voksne.pdf

fredag 24. mai 2013

Uenighet mottas med takk.


Jeg har slitt lenge med å formulere et nytt blogginnlegg. Mange forsøk er forkastet. Så nå prøver jeg igjen, litt uten en plan. Bare skriver, og ser om jeg får formulert et poeng underveis. For jeg tror jeg har et poeng, men det er ganske innsauset i masse forbehold, og kanskje litt skrekk for å være utydelig, eller tråkke på noens tær uten å ville det.

For det jeg har tenkt mye på, og altså ikke har klart å formulere, handler om kritikk eller negativ beskrivelse av et system, for eksempel psykiatrien som jeg skriver om, som kanskje blir for ensidig. Eller kanskje heller at det i veldig liten grad er plass til nyanser og motforestillinger.

Jeg har sterke meninger. Det har andre også. Og det er godt å få bekreftelse på at det finnes flere med ganske like meninger som meg. Som har lignende erfaringer og bærer fram den samme kritikken.

Det er vrient å være veldig kritisk og samtidig få med seg nyanser. I hvert fall skriftlig. Det blir så omstendelig. Det er lettere når man snakker med noen ansikt til ansikt. Å kunne si ordet men. Eller også å få en tilbakemelding som inneholder ordet men, og et spørsmål om det er bare slik. Uten å gå i vranglås.

Så jeg etterlyser mer uenighet. Ja, det er visst det jeg gjør. Plass til motforestillinger uten at den eller de som er uenige blir hogd hodet av. Og grunnen til det er at jeg rundt omkring har sett tendenser til halshogging når noen har dristet seg til å svare en som kritiserer med å ikke være helt og fullt enig.

Det kan rett og slett bli for mye enighet noen ganger.

Så min oppfordring blir da til dere som leser og som har andre meninger enn jeg har: Skriv hva dere mener. Si meg gjerne i mot. Så oppfordrer jeg bare meg selv og alle andre til å diskutere med vett og forstand.

Ja, så ble det da et innlegg av dette her til slutt.

fredag 3. mai 2013

Akutteam.


Akutteam 

 ”Vår oppgave er å yte god og rask spesialisthelsetjeneste til personer over 18 år som befinner seg i vårt opptaksområde og som kommer i akutte og alvorlige psykiske kriser.

Vårt tilbud retter seg i hovedsak mot personer som pga. sin tilstand ellers ville være i behov av innleggelse på akuttpsykiatrisk avdeling.

Vi har som mål å samarbeide tett med pasienten, pasientens nærmeste og primærhelsetjensten for å finne løsninger som i størst mulig grad støtter opp under pasientens egenmestring og medbestemmelse.”

 

Dette skriver de om seg selv, de som skal fungere som førstehjelperne når det blir i tøffeste laget for pasienter i mitt område. Litt snålt er det at det på sidene om dem ikke er mulig å finne noe slags kontaktinformasjon, eller opplysning om hvem som kan ta kontakt eller om når de er tilgjengelige.

Dvs. snålt er det vel sant og si ikke for de som har prøvd å få hjelp fra dem. Bare for de som ønsker kontakt første gang.

Min erfaring er at de ikke ønsker at du tar kontakt. Gjør du det likevel, får du beskjed om heller å ringe fastlegen og be han om å ringe dem. Når han ringer får han sannsynligvis beskjed om at de ønsker en skriftlig henvisning. Om han får kontakt med noen, altså, for det er absolutt ikke enkelt for han heller.

For en pasient kan forsøket på å få kontakt for å be om hjelp fortone seg som noe slikt: Pasienten eller noen som kjenner pasienten eller som er en av pasientens hjelpere skjønner at det trengs mer hjelp og helst ganske så fort. De har hørt om akutteamet og prøver å få kontakt. La oss si at det er en hjelper. Denne bruker noen dager på å prøve å ringe, men kommer bare til forværelset. ”Dessverre, kurs, møter, ikke til stede i dag, prøv igjen i morgen?” Og dagene går, til en dag hjelperen faktisk blir satt over til en som jobber i teamet. ”Ikke noen her i dag som kan ta avgjørelser om nye pasienter. Og ring uansett heller fastlegen og be han ta kontakt.” Og hjelperen prøver å ringe fastlegen, som prøver å ringe akutteamet, men oppnår ingen verdens ting annet enn frustrasjoner. Og dagene går. Og de ringer hverandre og maser på hverandre og glemmer hele greia noen dager (og det skjønner jeg veldig godt!) og prøver igjen og kanskje er flere blitt bekymret for pasienten og også begynner å ringe til hjelperen og fastlegen og akutteamet. Og en gang i blant får de faktisk svar på sine telefoner, men ikke noe svar som medfører noe hjelp til pasienten. Heller beskjed om å framskaffe noen flere opplysninger, eller prøve å ringe et annet sted eller ta seg av det selv eller uansett så kan de jo alltids be legevakta sørge for akuttinnleggelse om det blir så ille at det må til! Og akkurat nå har de ikke kapasitet til flere pasienter, så det så, men prøv igjen siden. Og husk muligheten for akuttinnleggelse, da. Ikke mas så jævlig på oss! Nei, sorry, det sier de jo ikke. Det bare fornemmes at de mener det.
 
Nå har det nok gått noen uker. Veldig mange har snakket med hverandre og med akutteamet. Den eneste som ikke har snakket med akutteamet er pasienten.

Og helt logisk gir de opp, de som bare skulle formidle kontakt mellom pasienten og akutteamet. Og om pasienten skulle klare å ringe en av dem, og lure på om de har fått ordnet kontakt, kommer de håpefulle spørsmålene om det ikke kanskje går litt bedre nå? Pasienten som forstår at de har prøvd og prøvd, sier kanskje ”jo da”, og den som spurte vet hun lyver og sier noe om å gå tur hver dag og viktigheten av å være litt sosial, og pasienten sier ”ja” og den som spurte avslutter med at hun bare må ta kontakt om det blir verre igjen.

 

 

Det BURDE da være enklere å kunne legge igjen en beskjed til akutteamet om at NN trenger kontakt med dere, OG SÅ TAR AKUTTEAMET KONTAKT og undersøker hva som trengs? Men jeg er en enkel sjel og skjønner vel ikke dette.

 

 

 

søndag 24. mars 2013

Evidens.

Jeg har tenkt en del på dette begrepet evidens en stund. Jeg møter uttrykket så mange steder når jeg leser om behandling av psykiske lideleser, og har også hørt det som begrunnelse for å avslå den type behandling jeg ønsker. "Vi har ikke evidens for dette, så vi kan ikke gjøre det."
Og så går det litt i stå i hodet mitt. For hva er evidens, eller evidensbasert kunnskap, som det så fint heter? Jeg har googlet en del, men finner som oftest bare begrepet brukt, uten noen presis beskrivelse av hva begrepet skal bety. Og googlingen min resulterte i at jeg ser at det krangles innad i psykiatrien om dette begrepet.
Evidens betyr sånn ca erfaringsbasert. Og da i psykiatrien at man bruker de behandlingsmetoder som det er erfaring for at virker. Og det skal være dokumentert gjennom forskning, ser det ut som. Og det høres jo greit ut.
Etter å ha lest litt rundt omkring ser det for meg ut som at det skapes SANNHETER som ikke kan diskuteres av forskning som, for eksempel, påstår at flertallet av unge selvskadere ikke har godt av lange innleggelser i døgninstitusjon. Da legges altså ikke unge selvskadere inn. Evidensen sier at de ikke skal det. De skal akuttbehandles, dvs oftest behandles for eventuelle akutte skader, observeres et døgns tid og så sendes hjem igjen.
Slik er det for svært mange grupper. Den påståtte evidensen sier sånn og slik, så sånn og slik gjør vi det her. Ingen unntak.
Det snodige for meg, når jeg leser slikt, er at jeg ofte leser "for flertallet i denne gruppen", uten noen diskusjon om "resten av gruppen". Heller ikke ser jeg noen diskusjon om innholdet i for eksempel et opphold på døgninstitusjon. For eksempel i forhold til hva individene i en påstått gruppe sier de trenger i forhold til hva de tilbys. Det blir veldig enkelt å fastslå at en gruppe ikke profiterer på et opphold på denne måten. Det blir på et vis å ta utgangspunkt i hva man tilbyr, slå fast at det ikke virker for flertallet av en gruppe og dermed definere dem, alle sammen, som uaktuelle for behandling. Så enkelt!
Slik unngår man totalt å prøve noe nytt. Pasienters erfaringer om hva som kunne ha virket kan man bare se bort fra. Å endre noe i systemet så det kunne hjelpe noen flere kan man slippe. Slik jeg opplever det, blir denne evidenstenkingen et forsvar. "Beklager, men vi har ikke evidens for" brukes som unngåelsesatferd. Vi trenger ikke prøve noe annet enn det vi gjør. Passer det ikke så bare definerer vi pasientene ut. Vi trenger ikke tenke nå. Vi bare leter opp en forskningsrapport som sier hvordan det skal gjøres, for flertallet. Så gjør vi det sånn!

Men hvordan får man evidens? Det er gjennom å prøve. Og så vurdere. Nå ser det ut som det konsekvent er noen andre som skal prøve, beskrive det, og lage sannheter. Å prøve selv ser ut til å være forbudt. Man kan jo ikke gjøre noe man ikke har evidens for! Neivel. Da har man tatt fra seg selv enhver mulighet til endring, tenker jeg. Og det er faktisk ganske skummelt....

fredag 8. mars 2013

Å ikke la seg avvise. Det koster.

Jeg lar meg lett avvise. Og det er lite hensiktsmessig mange ganger. Jeg vet det. Lar det likevel skje. Blir lei meg. Men det er jo bare sånn livet er? Og ikke bare lar jeg meg avvise. Jeg blir også usikker på egen vurderingsevne. Det kan bli livsfarlig i spesielle situasjoner. Som å kjenne symptomer på at noe er fysisk galt når man er psykisk syk. Og be om undersøkelse, som foretas overfladisk av en lege i psykiatrien med det formål å få meg til å innse at jeg somatiserer. Som gir meg en muntlig sobril om at det sikkert ikke er noe galt. Og et foredrag om å kamuflere angst gjennom kroppslige fornemmelser.
Det tok et år før jeg torde å be om å få symptomene undersøkt igjen. Av fastlegen, denne gangen. Som ble forbanna. Ikke på meg slik jeg var redd for. For det var det jeg var redd for. Et foredrag til om somatisering. Å bli avvist igjen. Jeg ble ikke det. Jeg ble kontant sendt til videre utredning som viste at det var noe veldig galt. Som skulle vært ordnet for lengst. Som det kanskje var for sent å gjøre noe med. Fordi psykiatrien valgte å ikke høre, eller rettere tolket det de hørte som enda et utslag av min sprø psyke.
Det gikk bra den gangen. Merkelig nok. Kreften hadde ikke spredd seg.
Men det skjer for ofte lignende ting. I psykiatrien er det lettere å få sterke medisiner mot ikkebeviste signalfeil i topplokket enn det er å få en hodepinetablett. For hodepine? Det er nok somatisering!
For vondt i kroppen til å bli med på tur? Tull! Etter en ukes mas om å få komme til en fysioterapeut, som fastslo det jeg hadde hevdet, men ikke fåttt gehør for: Stokk stiv i absolutt hele kroppen, inkludert under føttene. Svært vondt å bevege seg. Årsak: Har gått altfor lenge med ekstrem angst og massive dissosiative låsninger og kramper. Da ble det lagt til rette da. Små, korte turer i meget rolig tempo. Heving av fotenden av senga. Muskelavslappende og smertestillende. Men ingen unnskyldning....
Jeg får gratis tannbehandling pga psyken min og diverse hjelpetiltak jeg har. Jeg var på vanlig kontrolltime for 18 måneder siden. Noen få hull. Det ble fikset. Jeg nevnte noe murring og verking et annet sted enn der tannlegen fant hull, men hun fant ikke noe galt der.
Siden har det verket og murret jevnt og trutt, og omsider bestilte jeg time pga tannverk. (Jeg har massiv tannlegeskrekk.) Hadde time i går. Først fant tannlegen ingen ting. Bildene var fine. Ikke noe utslag på banking og blåsing og pirking. Det var fristende å prøve å overbevise meg selv om at jeg bare hadde psykisk tannverk. Men noe stoppet meg. Det går rett og slett ikke an å ha sånne smerter uten grunn. Det må være noe, sier jeg, men jeg tror det sitter dypt, kanskje nede i kjeven. Motvillig ble det tatt nye bilder. Som er kronglete å få tatt, men som viser tennene helt ned til festet. (Jeg visste ikke at vanlige røntgenbilder hos tannlegen bare viser den synlige delen av tennene. Før i går.)
Nå sitter jeg med en vondt i ei tann som er nyboret, stappet full av antibiotika og ei midlertidig fylling og har time til rotfylling om en måneds tid.
Jeg ble først avvist. "Finner ikke noe galt, så da er det ikke noe galt." Å måtte krangle seg til en annen type bilder, som jeg ikke visste fantes, stå på mitt, risikere at hun fortalte meg at egentlig så hadde jeg ikke vondt (som hun jo allerede hadde gjort, for hun fant jo ikke noe hull først), å måtte fortsette å gå med min psykiske tannverk til tanna råtnet helt. Det kostet. Men jeg har så lang erfaring i å ikke bli hørt på somatiske symptomer, at plutselig var det visst nok. Ikke en gang til! Jeg kjenner det jeg kjenner. Det ER noe galt. Og det var riktig, som så ofte før. Jeg fikk ingen unnskyldning nå heller. Må bare grue meg i en måned for å få reparert ei tann som har verket i snart 2 år.
Poenget i dette skriveriet? 1. Det er livsfarlig å bli syk om man har en psykiatrisk diagnose. 2. Blir du avvist med et psykisk beinbrudd så be om en second opinion!

tirsdag 26. februar 2013

Døgnplasser nedlegges.


DØGNPLASSER NEDLEGGES. KOMMUNENE HAR IKKE TILBUDENE SOM TRENGS.
 

Dagsrevyen i går hadde endelig som sak de mange nedleggelsene av døgntilbud i psykiatrien, uten at kommunene har ressurser til å overta behandlingen av pasientene. Temaet fikk også halve sendetiden i Aktuelt senere på kvelden.

Nedleggelser av døgnplasser, spesielt på sykehusnivå, har foregått i årevis. Det er planlagt politikk. Tanken er at de aller fleste vil ha bedre av å få behandlingen i sitt normale hjemmemiljø. Tanken er god. 

Men: Svært mange pasienter sier nå at det så å si er umulig å få hjelp. Terskelen inn til de få døgnplassene som fremdeles finnes er skyhøy. Akuttinnleggelser kan man se bort fra å få hvis man ikke er helt totalt suicidal/allerede har gjort et alvorlig forsøk eller er til soleklar fare for andre. Mer presist sagt så blir man alltids innlagt når fastlege eller legevakt sier at det trengs en akutt innleggelse, problemet er bare at man utskrives igjen dagen etter. I beste fall med en henvisning til et DPS som kanskje eller kanskje ikke kan gi et tilbud om svært mange måneder. Det finnes ikke lenger rom til de som ber om hjelp FØR det HAR gått til helvete. Mens man venter på kanskje et eller annet en gang langt fram i tid får man bare greie seg som best man kan. Mange greier ikke det. De blir sykere mens de venter. Eller så dør de. 

DPSene skal rustes opp til å kunne ta seg av mer krevende pasienter. Dermed mister de midt på treet-syke sitt døgntilbud, for dem blir det ikke plass til lenger. De skal få hjelp fra kommunen sin. Bo hjemme, kanskje en time i uka med samtale med en sykepleier, eller hjelpepleier? Det kan gå bra og det kan gå helt galt. 

For mennesker er individuelle. To personer med samme diagnose kan trenge svært forskjellig tilbud. Den ene deprimerte kan klare seg med et knapt kommunalt tilbud, den andre kan trenge heldøgnsomsorg i lang tid. Sånn er det bare. Det vet de det gjelder. Det planlegges likevel nå etter modeller som tilsier at en gruppe pasienter skal behandles slik og en annen sånn. Problemet er vel at disse gruppene ikke eksisterer i virkeligheten. Det ser sikkert ryddig ut i planene, men gruppene som teoretisk er laget består av individer. 

Det ser ut som planene om fortsatt nedbygging av døgnomsorg innen psykiatrien fortsetter uansett hva pasienter, pårørende og fagfolk mener om det. Det er vedtatt at det er riktig. Jeg tror det blir feil. I en ideell verden er hjemmemiljøet bedre enn en hvilken som helst avdeling. I realiteten er mange hjemmemiljøer så ødeleggende at folk blir syke av dem, og desperat trenger timeout. Eller sykdommen i seg selv har medført at hjemmet er blitt en festning der man gjemmer seg bort fra all kontakt med verden utenfor.  

Jeg er overbevist om at vi trenger flere døgnplasser enn vi har nå. Og også at oppholdene der for de som trenger det bør vare lenger enn nå. Og de bør også ha en mye bedre kvalitet enn de har nå. Så folk faktisk kan friskne til så det monner nok til at de igjen klarer seg mest mulig på egenhånd. Det høres ut som utopi, jeg vet det. Jeg håper uansett at flere kommer på banen om dette temaet nå som Dagsrevyen har tatt tak i saken. I dag var det faktisk en ny liten reportasje med psykiatri som tema. Kanskje noe skjer?

tirsdag 19. februar 2013

En gang borderliner - alltid borderliner

Denne artikkelen ble trykket i bladet Tidsskrift for psykisk helsearbeid nr. 4 2012.

Etter oppfordring legger jeg den ut til dere her. :)


En gang borderliner – alltid borderliner

Eller har pasienten aldri vært det?

Liv Tove Thorgersen.

 

Det var en gang i tiden slik at seksuelle overgrep mot barn i egen familie kaltes blodskam. Et grufullt ord. Særlig fordi skammen sikkert, da som nå, opplevdes av den som ble utsatt for overgrepene, ikke av overgriperen. Og noen særlig forståelse for hvorfor mange unge ble gale av å vokse opp i en familie der de ble utsatt for blodskam, var det ikke. Eller om den var der, var tabuet for stort til at det ble snakket om.

Det var en gang slik at disse gale ble innesperret på et loft eller i en kjeller. Der kunne de sitte eller ligge og holde rundt seg selv, eller ule eller snakke sprøyt med seg selv. Og dunke hodet i veggen og angripe den som kom med mat eller byttet bleie eller tømte potta. Noen fødte sine blodskamsbarn, som i beste fall ble gitt bort. Noen drepte seg på grunn av skammen. Blodskammen pluss skammen over å bære et uekte barn drev dem. Og så ble de begravet utenfor kirkegården. Godt de var døde, så de ikke oppfattet den skammen også?

Så kom asylene. Asyl betyr fristed. De gale skulle ikke lenger stues vekk på loftet. De skulle få pleie og omsorg. Medisinsk behandling. Kanskje var det bedre å bli stuet vekk på et asyl? Min subjektive gjetning sier at de som skammet seg i utgangspunktet, gjorde det på asylene også. Over å være der de var, i tillegg til blodskamskammen. Og at det i journalen sto at pasientens barns far også var pasientens far, om noen fant det bryet verdt å spørre om det. Det slo vel ingen at det faktumet hadde noe med pasientens galskap å gjøre.

Det er nå velkjent at personer som har hatt en oppvekst med seksuelle overgrep, eller incest som ordet blodskam er byttet ut med, har mye større risiko enn andre for å oppleve overgrep også som voksne. Psykiatriens historie er i stor grad en historie om nye overgrep, i medisinens navn. Hensikten var nok god, men metodene tidvis grusomme. Det er heldigvis slutt på lobotomering med bor og kniv, ispakninger, insulinsjokk og elektrosjokk uten narkose. Få, om noen, ble noe bedre av denne behandlingen. Mange døde.

Sånn ca. på 1970-tallet ble koblingen mellom overgrep og nevroser og muligens også noen psykoser godtatt av psykiatere og psykologer. I hvert fall som en mulig årsak. Noe det kanskje kunne være lurt å snakke med pasientene om. I hvert fall med dem som torde å si noe om det. Kunnskapen begynte å skli inn. Om hva overgrep førte til. At overgrep faktisk skjedde, og at om noen snakket om det, så hadde det sannsynligvis skjedd og var ikke en barnslig fantasi eller et sterkt ønske om å gifte seg og å ha sex med en forelder. Ødipus forvitret langsomt.

Det fulgte en tid der ”alle” ble spurt om de hadde opplevd seksuelle overgrep. Sa noen nei, ble det tolket som fortrengning. Alle behandlere så etter det de trodde var tegn på tidligere misbruk. Og de så mer enn det som fantes. Sikkert svært ubehagelig for de som hadde annen bagasje med seg i sekken. Annen type omsorgssvikt, for eksempel.

For dem som hadde incest i bagasjen, ble det mindre tabu å snakke om det. Om man ikke var mann, da. For incest var en kvinnegreie, og overgripere var menn. Og kvinnene var redde, deprimerte og suicidale.

Det var en gang, og er fremdeles slik, at slettes ikke alle passer inn i bokas beskrivelse av en person som har opplevd seksuelle overgrep. Og å få snakke om tabuet gjorde og gjør ikke alle friske. For mye ser ut til for alltid å forbli ubegripelig for medisinernes båstenkning. Ulike personer reagerer forskjellig på overgrep. Overgrepene er forskjellig. Miljøet rundt dem ellers var og er forskjellig. Deres sårbarhet og ressurser var og er forskjellig. Deres overlevelsesmetoder var og er forskjellige. Og når all snakkingen ikke nyttet for mange, ja da var det vel bedre å slutte å snakke, da? Så da var det en gang slik at de som trengte og ønsket å snakke, ikke fikk lov til det. Fortiden ble tabu igjen, ressurser, her og nå, og framtiden ble oppskriften i stedet. Og trening, kosthold og positiv tenkning, for ikke å glemme eksponeringsterapien. Og kognitiv adferdsterapi. Og mindfulness. Jeg tror det er det som er siste mote nå. Mindfulness er blitt fasiten for det meste.

Litt tilbake i tid igjen, sånn ca. på 1980-tallet, fikk pasientene som ofte var svingdørspasienter og som stort sett var depressive og redde, men i tillegg tidvis var i en tilstand som lignet på psykose, en ny merkelapp: Borderliner. Fritt oversatt et grensetilfelle. Verken eller, på et vis. Men ikke helt psykotiske. Bare kanskje litt, i korte perioder. Om de da var psykotiske i det hele tatt. Min depressive nevrose med tidvis stor fare for selvmord pluss fobisk og generell angst og min bakgrunn med incest fikk nytt navn. Med spørsmålstegn. Siden har jeg visst forblitt det. Med utropstegn. Det dumme er at i mellomtiden er borderliner blitt en ustabil personlighetsforstyrrelse, med en ganske annen betydning enn det merkelappen med spørsmålstegn først hadde.

Det var en gang jeg ikke brydde meg noe særlig om hva slags diagnose som ble satt på meg. Jeg brydde meg ikke om borderlinermerkelappen. Det viktige var at jeg fikk god behandling når jeg trengte det. Noen ganger fikk jeg jo det. Men så skjedde det noe. Holdningene jeg ble møtt med endret seg. Velviljen og omsorgen forsvant stort sett. Jeg møtte mistenksomhet, avvisning, grensesetting hinsides fornuft, at mine grenser konsekvent ble tråkket over, og at alt jeg sa ble omtolket inn i begrepet jeg nå var blitt. En borderliner. Ei urokråke, kranglefant og manipulativ drittsekk. Ønsker jeg noe, er riktig behandling å nekte meg det. Er det noe jeg ikke vil/tør, så er det svært viktig å tvinge meg. Nekter jeg fortsatt, er jeg ikke behandlingsmotivert. Og reddere og reddere blir jeg. Og oppgitt. Og sint. Så da bekrefter jeg min ustabilitet.

Ifølge ”mitt” sykehus er det så typisk at borderlinere ber om nydiagnostisering, at det at de ber om det er god nok grunn til ikke å gjøre det. Det å krangle om diagnosen bekrefter diagnosen. At jeg ikke kjenner meg igjen i kriteriene for diagnosen, bekrefter også diagnosen. At jeg blir verre av foreskrevet behandling, bekrefter visst også diagnosen? Det er noens logikk jeg ikke skjønner. For det er aldri noen som har tatt seg bryet med å diagnostisere meg slik det skal gjøres. Det var bare en gang en psykiater som skrev begrepet med spørsmålstegn. Siden har ingen villet se noe annet enn tegn på borderline. Og så tilføyd utropstegnet. 

Seksuelle overgrep er et traume. Ofte et stadig gjentatt traume over mange år. Hvordan man senere blir, er svært forskjellig. Det finnes en diagnose spesifikt knyttet til traumer. Såkalt posttraumatisk stresslidelse. Nå ser det ut til at stadig flere heller får denne diagnosen når symptomkriteriene stemmer sånn noenlunde og det er klarlagt at seksuelle overgrep er en del av pasientenes historie. Det synes jeg er et godt tegn i tiden. PTSD gir en årsak mer enn den beskriver at ”slik er du”. Men jeg som er blitt godt voksen og i så altfor mange år har gått med merkelappen borderliner klistret på hvert eneste journalark, vil jeg noen gang bli noe annet? Kan jeg få bli meg selv igjen? Med min egen bakgrunn, min dissosiering som vel var årsaken til at spørsmålstegnet en gang ble satt, min angst og min unngåelse av triggere til gjenopplevelser av overgrepene.

Jeg var en gang en enkel og føyelig pasient. Det var før årene med beinhard jobbing hos psykolog ga meg innsikt i at å fortsette å føye meg blir å fortsette å leve som da overgrepene foregikk. Jeg har også lov til å si nei, lærte hun meg. Hun lærte meg å be om det jeg trengte, og å si nei takk og å snu ryggen til ting jeg ikke trengte. Hun gjorde meg tøffere og tryggere, men også vanskeligere å hanskes med, for psykiatrien.

Jeg skammer meg ikke lenger over overgrepene. Jeg har stort sett tatt tilbake grensene som ble tråkket over i oppveksten. Jeg sier fra når noen er i ferd med å tråkke over mine grenser. Og jeg blir sint når noen gjør det likevel.

Nå skammer jeg meg bare over at jeg blir definert som en borderliner, jeg. Og jeg vurderer å søke asyl.

 

onsdag 13. februar 2013

BOTILBUD.


Et hjertesukk unnslapp meg for mange år siden. Jeg bodde i en bolig med tre leiligheter, alle bebodd av psykiatriske pasienter. Det var tidvis slitsomt. Mest fordi en av naboene utagerte en del i forbindelse med rus.

Hjertesukket mitt ble sagt til en sykepleier jeg hadde på den tida: Jeg skulle ønske jeg bodde i et vanlig nabolag hvor jeg var den eneste psyke. Her blir jeg tidvis vettskremt av bråket til den ene naboen. Og andre folk i nærheten får jeg ikke kontakt med, for de tør ikke fordi jeg bor her jeg bor. De tror jeg er annerledes. At jeg også sikkert ruser meg, fordi en her i huset gjør det. At jeg kanskje også en dag skriker obskøniteter til noen eller ingen, fordi den ene her gjør det noen ganger. Jeg føler meg låst i en rolle her. Jeg er blitt en av DEM. Så synlig. Bare på grunn av adressen min. For andre rundt her som ikke kjenner meg fra før er jeg nå et stykk psykiatrisk pasient. Kanskje farlig. Best å holde avstand.

Han skjønte absolutt hva jeg mente, men sier så noe jeg ikke hadde tenkt på: Du finner ikke noe vanlig nabolag uten andre psyke. Du kan kanskje finne noen nabolag uten andre diagnostiserte, men det er bare fordi de ikke har hatt time hos en psykiater. Eller de har vært hos en og fått en diagnose, men skriver den ikke på postkassa eller på navneskiltet på døra.

Og det måtte jeg jo gi han rett i.

Jeg har bodd mange steder. Jeg kom til disse stedene pga. skolegang eller arbeid. Jeg kom som meg, ikke som hun som har vært på asyl, en raring i utgangspunktet. Og ble kjent med folk. På godt og vondt. Jeg så ikke på meg selv som annerledes.

I den boligen ble jeg mer annerledes enn jeg hadde trengt å være. For jeg ble definert av resten av nabolaget før de visste navnet mitt. Jeg bodde jo i den boligen. Jeg lærte ikke navnene på noen i det nabolaget. Sannsynligvis ikke de mitt heller. Hva skulle de med navnet mitt når jeg var definert som ”annerledes”.

Hensikten med å ha boliger spesielt for enkelte grupper er sikkert god. Jeg er likevel usikker på hvor lurt det egentlig er. Vi mennesker grupperer og generaliserer. Det blir mest oversiktlig slik. Jeg gjør det jeg også. Hva tenker vi når vi hører beskrivelser som taxisjåfør, polakk, asylsøker, sosionom, dataprogrammerer, hardrocker, psykiatrisk pasient, bonde, professor? Vi tror vi vet veldig mye om personer ut fra en slik beskrivelse. Vi tror vi vet det meste om deres personlighet, hva de mener om ting og hva de gjør på fritida. Vi tror vi vet hvordan de ER. Og står det i motsetning til ting vi selv mener vi står for, så er det vel sjelden vi tar oss bryet med å bli bedre kjent.

Mener vi alvor med integrering og at folk skal tilbakeføres til lokalsamfunnet og leve mest mulig normalt der, blir det en merkelig start å bosette disse gruppevis. Det blir unødvendig vrient å bli en del av nabolaget og samfunnet ellers.

onsdag 6. februar 2013

Like regler for alle, del 2.

Forrige innlegg ble ørlite satt på spissen. Jeg skrev det som et utgangspunkt for dette innlegget.
Jeg er jo blitt godt voksen, og har derfor sett utviklingen på slike akuttposter over mange år. Og jeg lurer ofte på hvordan det er blitt slik at akuttposters rutiner stadig mer ligner på rutinene i fengsler med ekstra høyt sikkerhetsnivå?
For mer enn tredve år siden, når jeg startet min karriere som pasient, var det ikke slik. Jeg kan ikke huske at det fantes akuttposter i det hele tatt. Derimot fantes det veldig mange forskjellige typer poster. Mange sikkert med svært strenge rutiner, for de som ble ansett som farligst for seg selv eller andre, og poster med roligere pasienter som ikke trengte og derfor ikke hadde slike rutiner. Dette var tiden med de store asylene. Slettes ikke alt var fryd og gammen med disse asylene. Og nå er de jo borte forlengst.
I stedet har vi da fått akuttposter for alt som haster, og DPSer for alt annet. Akuttpostene er ofte av to typer. De lukkede (pasientene er innesperret), og de åpne (dørene ut er ikke låst).
Disse to typene poster skal ta seg av absolutt alle som trenger rask psykisk hjelp. Det blir ei sabla smørje med forskjellige folk med svært forskjellige behov. Du kan ha en med totalt paranoia grunnet rus, med enorme abstinenser og dermed stor fare for utagering i naborommet til hun som selvskader sterkt pga traumer påført henne av rusede omsorgspersoner. Neste rom kan inneholde en bestemor som nettopp er blitt enke og som både er svært deprimert/suicidal og kanskje også litt senil. Så har du gjerne et par stykker som er i manisk fase og setter avdelingen på hodet og alles tålmodighet på store prøver. Bland så inn et flertall i akutt eller kronisk psykose og noen så spiseforstyrrede at de bare så vidt lever, sammen med folk som er så redde for absolutt alt at de rett og slett ikke orker mer og har prøvd å avslutte livet.
En typisk akuttavdelig skal ha pasientene inneliggende kortest mulig, så utskiftingen av pasienter foregår i et utrolig tempo.
Under slike forhold er det på et vis mulig å skjønne at avdelingene lager regler som passer for de absolutt farligste, for ofte er det en eller to slike innlagt.
Den store majoriteten av pasientene på akuttposter trenger IKKE slike regler. Men de gjelder for dem også. De fleste akuttpasientene er faktisk ganske så rolige og ufarlige. De trenger oftest ro og store doser omsorg. Det blir vanskelig å få til omsorg med slike rutiner. For de beskriver at personalets oppgave er kontroll og sikkerhet. Å sørge for at regler holdes blir fort å kontrollere framfor å behandle.
Jeg liker ikke et system som har samme regler for en fortvilet bestemor som for en person som er utagerende ved innkomst på avdelingen pga rus. Selvfølgelig skal en voldelig person hindres i å skade noen. Jeg skulle bare ønske at det kan gjøres uten at det skal krenke alle de andre som er på samme avdelingen. For det oppleves som svært krenkende å ikke kunne få stelle seg uten at man risikerer en kontrollerende ansatt som åpner døra døra for å sjekke, å bli fratatt selvfølgeligheter jeg alltid har i eget hus fordi en annen en gang har gjort noe skummelt med slike ting jeg selv aldri kunne finne på å gjøre, å bli nektet å gå ut for å gå en tur i sola . Mistillitten, i verste fall-reglene, fremmer ikke bedring. Det skaper derimot oftest mer angst. Og mer skam. Man blir så veldig liten. På mange vis nesten borte, uten betydning.
Noen føyer seg lett. De er ofte svært vant til å føye seg, og da ikke på en sunn måte. De trenger å lære å stå opp for seg selv. Hvordan kan de lære det i et slikt system?
Jeg får avslutte her. Det er visst blitt natta.
Diskuter gjerne i kommentarfeltet. :)

Like regler for alle.

Velkommen til akuttpsykiatrien! Her på avdelingen gjelder følgende regler:

- Det du har med deg blir gjennomsøkt når du kommer. Har vi grunn til å tro at du skjuler ting på eller i kroppen blir du visitert. (Siden vi har erfart at mange sterkt misliker dette og blir kranglete og oppfarende, har mottagende lege, som er den første du skal snakke med her, med seg to muskelbunter til dette møtet. Den ene gjennomsøker bagasjen din mens legen prøver å finne ut om du bare er litt sprø, eller helt hinsides, og den andre står midt i glaninga di bare for å minne om at det er best at du oppfører deg føyelig.)
- Alt som avdelingen, eller andre avdelinger, noensinne, har opplevd at noen har brukt til å skade seg selv eller andre med, er det forbudt å ha. Dette inkluderer garn og strikkepinner, beltet som holder buksa på plass, bæreposer, lisser i sko eller støvler, plastpakka med bind (du må komme på vaktrommet og be om nytt bind når du trenger det), alt som kan klassifiseres som legemidler (også analsalven du har tatt med deg, men det er jo bare å komme på vaktrommet og be om litt når du trenger den, så får du en liten klædd i et beger), alt av ledninger (men det er bare å komme til vaktrommet når mobilen eller PCen trenger lading).
- Siden vi gjennomsøker alt når du kommer har vi i tillegg to sikkerhetsrunder i døgnet der vi gjennomsøker rommet ditt på jakt etter ting du ikke får lov til ha som vi ikke har funnet før.
- Nattestid låser vi også inn ting du egentlig får lov til å ha, sånn for sikkerhets skyld,
- Slipper du inn her som pasient, er det utelukket at du får gå utenfor avdelingen det første døgnet.
- Blir du her så lenge at det blir helg, får ingen permisjon første helgen.
- Finner vi grunn til det så tar vi fra deg muligheten til å holde kontakt med folk utenfor avdelingen. Mobiler og PCen kan altså inndras.
- Vi har fjernet varselsystemet du som pasient skulle kunne bruke til å tilkalle personalet til rommet ditt. En pasient i en fjern fortid brukte det for mye, så personalet gadd ikke mer.
- Du får kun en dorull om gangen. En dust stappet en gang hele rullen i dass og lagde oversvømmelse.
- Måltider er på fastsatte tidspunkter og skal spises i matsalen. Vi tror ikke på at noen ikke tør dette og vi tror at denne regelen gjør at angsten for folk forsvinner bare du blir sulten eller tørst nok.
- Ingen kaffe etter klokka 22.
- Savner du lås på baderomsdøra? Vi har ikke det her, selvfølgelig!
- Selvfølgelig har vi heller ikke dusjforheng! Du skal dusje i trygg visshet om at personalet når som helst skal kunne sjekke at du har det bra! Helsepersonell er vant til nakne kropper, vet du.
- Vi misliker sterkt at du mistror våre anbefalinger om medisinering eller ECT. I noen tilfeller har vi lov til å trosse deg om du sier nei. I andre tilfeller skriver vi deg ut og nekter deg videre behandling fordi du tydeligvis ikke vil ha behandling
- Vi kaller det brukermedvirkning når du får si hva du ønsker. Etterpå tar vi et møte uten deg. Vi bestemmer!

Velkommen til A-hus. :)

PS: Vi tilbyr deg samtaler med sykehuspresten ved behov for samtaler angående tro og livssyn. Ved ønske om en samtalepartner fra et annet livssyn, kontakt sykehuspresten som vil formidle dette.

PS 2: Ikke argumenter mot reglene våre med ord som krenkende eller ved henvisning til generelle menneskerettigheter eller lignende vrøvl. Vi har hørt det før og er immune.

søndag 3. februar 2013

Ettervirkninger av traumer, av Blindheim.

I fjor kom det en Norsk Offentlig Utredning, NOU 2012: 5 med tittelen Bedre beskyttelse av barns utvikling. Utvalget som har laget utredningen ble ledet av Magne Raumdalen.
Den handler om barnevernets rolle, spesielt i forhold til omsorgsovertagelse og det biologiske prinsipp. Det står svært mye fornuftig i denne utredningen.

I tillegg har utvalgte lagt ved en omfattende "artikkel" av psykolog Arne Blindheim med tittelen 
Ettervirkninger av traumatiserende hendelser i barndom og oppvekst. Den viser svært tydelig konsekvensene for barn og voksne av å vokse opp med forskjellige typer overgrep foretatt av omsorgspersoner. (Som barnevernet helst skulle ha forhindret at skjedde.)
Han beskriver hva traumer er, om sammenhenger mellom tidlige traumer og psykisk helse, hvordan traumer virker på nervesystemet, konsekvenser av kronisk traumatisering med en svært god forklaring på begrepet dissosiering i forskjellige former, forskjeller i virkning av traumer i barneår og som voksen og avslutningsvis diskuterer han feildiagnostisering (PTSD kontra personlighetsforstyrrelser) for de som blir pasienter i psykiarien.
Her er det mye og svært viktig informasjon, og jeg anbefaler alle som er interessert i temaet om å ta seg tid til å lese dette. Ja, det er langt, og tidvis tungt stoff, men i hvert fall for meg så var det absolutt verdt det. Det er mye i det han har skrevet som jeg har syntes, trodd og ment men fått lite gehør for. Her vises det til fakta som nok svært mange i helsevesenet ikke er klar over, eller velger å se bort fra.
 
Linken under er direkte til Blindheims tekst. Da er du på riktig sted i NOUen og kan greit manøvrere til resten av den. 


 

 

søndag 27. januar 2013

Diskusjonen i Sverige fortsetter.

http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=1637&artikel=5415866

Jeg har selv hatt den håpløse diagnosen borderliner i årevis, og må bare si at jeg hater den! I dette programmet sier fagfolk noe om hvordan diagnosen ikke hjelper pasienten, med utgangspunkt i Sofias pasienthistorie. Og også at det er velkjent at ca 80 % sv pasientene med borderlinediagnose har svært store traumer med seg i bagasjen. Med borderline som diagnose blir dette gjerne oversett. Det blir viktigst å nekte dem det de ønsker, for en boderliner er jo så manipulativ....

lørdag 26. januar 2013

Svensk radiodokumentar fra psykiatrien..

Det handler om ei ungjente som pga mishamdling hjemme plasseres i tvungen omsorg. Programmene viser hvordan omsorgen ikke fungerer, og følger jenta over mange år. Etter hvert inn i psykiatrien, som heller ikke fungerer. Hun har i årevis gått med diagnosen borderliner, uten utredning for dette. Hun selvskader, prøver å ta livet sitt flere ganger, trygler om å få bearbeide ting som har skjedd med henne, blant annet grov voldtekt, mens hun var under omsorg.
Det handler veldig mye om maktbruk fra psykiatrien på sitt verste.
Dette er tøfft å høre på. Selv ble jeg rasende. At jenta lever er et under. At hun har orket å fortelle dette og få historien ut er fantastisk bra gjort. Nå går debatten i Sverige. Jeg håper det blir forandringer etter at dette har kommet fram på denne måten.
De to første lenkene er radioprogrammene. Den siste et debatt-program på TV.

http://sverigesradio.se/sida/avsnitt/138656?programid=909

http://sverigesradio.se/sida/avsnitt/142476?programid=909&date=2013-01-20

http://www.svtplay.se/debatt

onsdag 23. januar 2013

Maktomfordeling, takk!


Mange har beskrevet psykiatrien som et pyramidesystem, der noen svært få på toppen bestemmer det meste. Det er jeg enig i. Disse svært få er overleger og kanskje en psykolog eller to. En, stort sett en overlege (psykiater) er den absolutte sjef. Så kommer de andre som jobber på stedet. De øker i antall nedover i pyramiden, men makta minker. Bunnflata i pyramiden er pasientene. De er flest, men har så å si ingen makt.

Et slikt system kunne sikkert fungere greit, det, om det garantert var svært fornuftige, faglig sterke og meget lydhøre/ydmyke personer på toppen. Ydmyke i den forstand at de var klar over sine begrensninger og var villige til å høre på andre plassert lenger ned i pyramiden.

Ingen er ekspert på alt, uansett yrke og bakgrunn. Fornuftige folk vet det. Disse fornuftige folkene spør også andre til råds når de selv står fast eller er usikre.

I en sykehusavdeling, er det, slik jeg har opplevd det, altfor ofte personer på toppen som har svært liten selvinnsikt. De bestemmer og bestemmer. Tar beslutninger med katastrofale konsekvenser, og når det går galt legges skylda på dem det ble tatt bestemmelser for. Pasientene. For bestemmelsene VAR riktige, de, om bare pasientene hadde skjønt det. Blir det klagesak svarer de selvbevisst om sin faglige vurderingsevne og noe om pasientenes symptombilde som umuliggjør bedring. Sak avsluttet.

Noen ganger har jeg som pasient møtt litt mer oppegående folk, som har hørt på meg, forstått hva som er problemet, lagt til rette på beste måte for å få et vellykket opplegg. Slik det bør gjøres. I løpet av en dag eller to blir alt som var bra gjort om til noe som slettes ikke er bra, heller katastrofalt galt. For den oppegående jeg møtte, var dessverre bare assistentlege. Så etter et møte eller to får denne assistentlegen beskjed om at det som er gjort er helt uhørt og må gjøres om. ”Vi gjør ikke sånn her”. ”Brudd på våre rutiner”. ”Brudd på regel nummer 1, 7 og 32”. ”Fy og fy!” Det fungerte, men en bedreviter med mer makt stopper sånt.

Jeg vet ikke hva som foregår i legenes møter. Jeg ser likevel for meg en beinhard maktkamp. Kamp om å ha rett, om å beholde sin plass i pyramiden og helst komme enda et hakk høyere. Kamp for å holde utfordrere i sjakk. Kamp om metode og mål. Kamp om arbeidsgivers ros? Best i klassen? Om høyest måloppnåelse? Mål satt av andre et eller annet sted over disse igjen. Helseforetaket? Statlige retningslinjer?

Og assistentlegen? Blir sannsynligvis snart borte fra den avdelingen. Søker seg vekk til et sted som driver annerledes, der det er lov å være god. Kanskje over i noe privat. Eller han føyer seg. Blir en av dem som også argumenterer overfor noen nye som prøver seg. ”Vi gjør ikke sånn her”. Og blir fort overlege. Får mer makt. Ikke vet jeg, men jeg har truffet så mange. Med etter hvert døde øyne og argumenter de selv ikke tror på. 

Jeg ønsker noe annet. At flere blir hørt når beslutninger tas. Spesielt pasientene, selvfølgelig. Og personalet som jobber tettest på dem det gjelder. Og av dem igjen: De som pasienten er tryggest på at vil formidle det viktigste riktigst mulig. Jeg vil vekk fra et system der de som har minst med pasientene å gjøre, er de som bestemmer mest!
 
Sjefene kan heller bruke sin kunnskap til å fortelle de ansiktsløse vesenene over dem, hvorfor målsettingene bør endres, til pasientenes beste.

lørdag 19. januar 2013

Kan vi ikke?

Men vi kan jo ikke ha det sånn at pasientene skal kunne ønske seg spesielle ansatte til å ta seg av dem, sa en sykepleier jeg nylig snakket med. Det vi diskuterte var en pasients behov for trygghet og kjente forhold.
Dette var likevel ikke hovedgrunnen til praten vår. Det var bare en bisetning i noe mye større. Etterpå har jeg tenkt på denne bisetningen. "Vi kan jo ikke ha det sånn?" Eller burde det tvert i mot være sånn?
En psykiatrisk avdeling består av svært forskjellige mennesker både blant personalet og pasienter. Og der mange mennesker møtes er det noen som trives sammen, noen som tolererer hverandre fordi man nå er på samme stedet, noen som misliker hevrandre litt eller mye, og noen som er redde for noen. Sånn er det bare. Tenk på en skoleklasse eller et arbeidssted. Medelever og kolleger. Noen passer man bare bedre sammen med enn andre.
Som pasient blir man tildelt ansatte. Etter en stund lærer man dem å kjenne på godt og vondt. Med noen blir det bare vondt. Noen gir trygghet og omsorg. Hvem vil man foretrekke?
Pasientene kan sjelden velge. Det ser ut som det blir en trussel mot en avdeling at en pasient vil velge. Hvorfor det?
Veldig ofte er det slik at pasienter har forskjellige favoritter blant ansatte. De den ene synes er helt topp synes en annen er totalt håpløse. Også de ansatte liker og msliker de forskjellige pasientene i varierende grad, men ingen får dem til å innrømme det. De skal jo være proffesjonelle.
Så hva hvis pasientene får velge, hva vil skje? Det vil i hvert fall gi større trygghet og meget sannsynlig større utbytte av et opphold for pasienten. Det burde derfor gjøres, for avdelingene er til for å hjelpe pasientene sine.
Hvorfor gjøres det ikke? Jeg tror det er så enkelt som at noen av de ansatte, et fåtall de fleste steder, aldri vil bli valgt. Dermed går ingen kabaler opp for avdelingene. Alle steder er det ansatte som foretrekkes av flertallet av pasientene. Disse kan selvfølgelig ikke ha ansvaret for alle. Noen ytterst få vil de fleste pasienter ikke ha noe med å gjøre. Det kan være at de ikke burde jobbe med psykisk syke, at de ikke har egenskapene som skal til. Så løser avdelingene dette problemet med at ingen får velge. Av hensyn til udugelige ansatte på bekostning av pasientenes trygghet og mulighet til å få det bedre?
I praksis, om pasienter som har vært på avdelingen før, ble spurt når de kom, om de har noen ønsker angående ansatte, så kan avdelingene fort få øye på sine problemansatte, og også på sine beste. Og gjøre grep. Jeg vet at de stort sett allerede vet hvem som er gode, middels og uskikkede, men de gjør ikke noe med det. Annet enn å forklare at man kan jo ikke ha det sånn! At pasienten kan få velge, altså.
Er det viktigere å ikke såre en upopulær ansatt enn å trygge en vettskremt pasient?

Enda en?

Det er så mange blogger. Skal nå jeg også lage en? Ja, jeg har visst bestemt meg for det.
Det har vært noen tanker på forhånd. Om innhold. Om å skrive under eget navn eller å skrive anonymt. Jeg velger fullt navn. Det forplikter mer.
Tiden får vise hva som kommer. Dette første innlegget inneholder egentlig ingen ting. Jeg skal bruke det til å finne ut av hvordan dette fungerer.