søndag 24. mars 2013

Evidens.

Jeg har tenkt en del på dette begrepet evidens en stund. Jeg møter uttrykket så mange steder når jeg leser om behandling av psykiske lideleser, og har også hørt det som begrunnelse for å avslå den type behandling jeg ønsker. "Vi har ikke evidens for dette, så vi kan ikke gjøre det."
Og så går det litt i stå i hodet mitt. For hva er evidens, eller evidensbasert kunnskap, som det så fint heter? Jeg har googlet en del, men finner som oftest bare begrepet brukt, uten noen presis beskrivelse av hva begrepet skal bety. Og googlingen min resulterte i at jeg ser at det krangles innad i psykiatrien om dette begrepet.
Evidens betyr sånn ca erfaringsbasert. Og da i psykiatrien at man bruker de behandlingsmetoder som det er erfaring for at virker. Og det skal være dokumentert gjennom forskning, ser det ut som. Og det høres jo greit ut.
Etter å ha lest litt rundt omkring ser det for meg ut som at det skapes SANNHETER som ikke kan diskuteres av forskning som, for eksempel, påstår at flertallet av unge selvskadere ikke har godt av lange innleggelser i døgninstitusjon. Da legges altså ikke unge selvskadere inn. Evidensen sier at de ikke skal det. De skal akuttbehandles, dvs oftest behandles for eventuelle akutte skader, observeres et døgns tid og så sendes hjem igjen.
Slik er det for svært mange grupper. Den påståtte evidensen sier sånn og slik, så sånn og slik gjør vi det her. Ingen unntak.
Det snodige for meg, når jeg leser slikt, er at jeg ofte leser "for flertallet i denne gruppen", uten noen diskusjon om "resten av gruppen". Heller ikke ser jeg noen diskusjon om innholdet i for eksempel et opphold på døgninstitusjon. For eksempel i forhold til hva individene i en påstått gruppe sier de trenger i forhold til hva de tilbys. Det blir veldig enkelt å fastslå at en gruppe ikke profiterer på et opphold på denne måten. Det blir på et vis å ta utgangspunkt i hva man tilbyr, slå fast at det ikke virker for flertallet av en gruppe og dermed definere dem, alle sammen, som uaktuelle for behandling. Så enkelt!
Slik unngår man totalt å prøve noe nytt. Pasienters erfaringer om hva som kunne ha virket kan man bare se bort fra. Å endre noe i systemet så det kunne hjelpe noen flere kan man slippe. Slik jeg opplever det, blir denne evidenstenkingen et forsvar. "Beklager, men vi har ikke evidens for" brukes som unngåelsesatferd. Vi trenger ikke prøve noe annet enn det vi gjør. Passer det ikke så bare definerer vi pasientene ut. Vi trenger ikke tenke nå. Vi bare leter opp en forskningsrapport som sier hvordan det skal gjøres, for flertallet. Så gjør vi det sånn!

Men hvordan får man evidens? Det er gjennom å prøve. Og så vurdere. Nå ser det ut som det konsekvent er noen andre som skal prøve, beskrive det, og lage sannheter. Å prøve selv ser ut til å være forbudt. Man kan jo ikke gjøre noe man ikke har evidens for! Neivel. Da har man tatt fra seg selv enhver mulighet til endring, tenker jeg. Og det er faktisk ganske skummelt....

fredag 8. mars 2013

Å ikke la seg avvise. Det koster.

Jeg lar meg lett avvise. Og det er lite hensiktsmessig mange ganger. Jeg vet det. Lar det likevel skje. Blir lei meg. Men det er jo bare sånn livet er? Og ikke bare lar jeg meg avvise. Jeg blir også usikker på egen vurderingsevne. Det kan bli livsfarlig i spesielle situasjoner. Som å kjenne symptomer på at noe er fysisk galt når man er psykisk syk. Og be om undersøkelse, som foretas overfladisk av en lege i psykiatrien med det formål å få meg til å innse at jeg somatiserer. Som gir meg en muntlig sobril om at det sikkert ikke er noe galt. Og et foredrag om å kamuflere angst gjennom kroppslige fornemmelser.
Det tok et år før jeg torde å be om å få symptomene undersøkt igjen. Av fastlegen, denne gangen. Som ble forbanna. Ikke på meg slik jeg var redd for. For det var det jeg var redd for. Et foredrag til om somatisering. Å bli avvist igjen. Jeg ble ikke det. Jeg ble kontant sendt til videre utredning som viste at det var noe veldig galt. Som skulle vært ordnet for lengst. Som det kanskje var for sent å gjøre noe med. Fordi psykiatrien valgte å ikke høre, eller rettere tolket det de hørte som enda et utslag av min sprø psyke.
Det gikk bra den gangen. Merkelig nok. Kreften hadde ikke spredd seg.
Men det skjer for ofte lignende ting. I psykiatrien er det lettere å få sterke medisiner mot ikkebeviste signalfeil i topplokket enn det er å få en hodepinetablett. For hodepine? Det er nok somatisering!
For vondt i kroppen til å bli med på tur? Tull! Etter en ukes mas om å få komme til en fysioterapeut, som fastslo det jeg hadde hevdet, men ikke fåttt gehør for: Stokk stiv i absolutt hele kroppen, inkludert under føttene. Svært vondt å bevege seg. Årsak: Har gått altfor lenge med ekstrem angst og massive dissosiative låsninger og kramper. Da ble det lagt til rette da. Små, korte turer i meget rolig tempo. Heving av fotenden av senga. Muskelavslappende og smertestillende. Men ingen unnskyldning....
Jeg får gratis tannbehandling pga psyken min og diverse hjelpetiltak jeg har. Jeg var på vanlig kontrolltime for 18 måneder siden. Noen få hull. Det ble fikset. Jeg nevnte noe murring og verking et annet sted enn der tannlegen fant hull, men hun fant ikke noe galt der.
Siden har det verket og murret jevnt og trutt, og omsider bestilte jeg time pga tannverk. (Jeg har massiv tannlegeskrekk.) Hadde time i går. Først fant tannlegen ingen ting. Bildene var fine. Ikke noe utslag på banking og blåsing og pirking. Det var fristende å prøve å overbevise meg selv om at jeg bare hadde psykisk tannverk. Men noe stoppet meg. Det går rett og slett ikke an å ha sånne smerter uten grunn. Det må være noe, sier jeg, men jeg tror det sitter dypt, kanskje nede i kjeven. Motvillig ble det tatt nye bilder. Som er kronglete å få tatt, men som viser tennene helt ned til festet. (Jeg visste ikke at vanlige røntgenbilder hos tannlegen bare viser den synlige delen av tennene. Før i går.)
Nå sitter jeg med en vondt i ei tann som er nyboret, stappet full av antibiotika og ei midlertidig fylling og har time til rotfylling om en måneds tid.
Jeg ble først avvist. "Finner ikke noe galt, så da er det ikke noe galt." Å måtte krangle seg til en annen type bilder, som jeg ikke visste fantes, stå på mitt, risikere at hun fortalte meg at egentlig så hadde jeg ikke vondt (som hun jo allerede hadde gjort, for hun fant jo ikke noe hull først), å måtte fortsette å gå med min psykiske tannverk til tanna råtnet helt. Det kostet. Men jeg har så lang erfaring i å ikke bli hørt på somatiske symptomer, at plutselig var det visst nok. Ikke en gang til! Jeg kjenner det jeg kjenner. Det ER noe galt. Og det var riktig, som så ofte før. Jeg fikk ingen unnskyldning nå heller. Må bare grue meg i en måned for å få reparert ei tann som har verket i snart 2 år.
Poenget i dette skriveriet? 1. Det er livsfarlig å bli syk om man har en psykiatrisk diagnose. 2. Blir du avvist med et psykisk beinbrudd så be om en second opinion!