søndag 17. november 2013

LA DRØMMEN BLI LØGN.




Min gjengangerdrøm er lett å tolke. Jeg skal finne en bygning der jeg skal finne et rom. I det rommet skal jeg ta en eksamen. På vei til bygningen som jeg vet hvor skal være havner jeg i en labyrint. Når jeg finner bygningen er jeg sliten. Bygningen har jeg tross alt funnet, så det er bare å gå til rommet som jeg også vet hvor er. Og så havner jeg igjen i en labyrint. Ubegripelig. Jeg kjenner jo denne bygningen. Trodde jeg i hvert fall. Etter mye strev finner jeg også rommet. Helt i siste liten. For eksamen starter presis på det klokkeslettet som er fastsatt. Jeg har klart det, tror jeg, og går inn i rommet. Må bare finne en plass. Merkelig så enormt mye folk det er her! Folk alle steder. Finnes ikke en ledig stol eller et ledig bord noe sted. Noen lemper inn flere bord og stoler og folk trekker seg sammen og prøver å gi plass. Stadig nye finner seg et sted å sitte. Jeg går mot gruppe etter gruppe der det ommøbleres, men akkurat når jeg når fram er det helt fullt. Noen ganger våkner jeg der. Andre ganger finner jeg omsider en plass. Og får eksamensoppgaven. Den er helt ubegripelig. Totalt hinsides det faget jeg er oppmeldt i. Gjerne på et språk jeg ikke kan i tillegg. Nå våkner jeg garantert. Fullføring av den eksamenen har aldri skjedd.

Jeg hører ikke til, sier drømmen. Jeg bare tror jeg vet hva jeg driver med. Tingene er ikke slik jeg tror jeg vet at de er. Det huset er ikke der. Vil jeg dit skal jeg få slite. Vil jeg være sammen med noen der så er det ikke plass. Det jeg tror jeg skal gjøre er umulig.

Pulsen er høy når jeg våkner. 

De reelle eksamenene jeg har tatt har gått helt greit, de, så det er ikke en slik eksamen jeg plundrer med i drømme. Likevel er altså en eksamenssituasjon min drøm. En situasjon jeg ikke fikser. 

Mismot er det jeg våkner til. Å ikke vite hva jeg gjør feil. Å gjenkjenne dette med ikke å høre til, sånn helt på ordentlig, noe sted. Å være den som ikke klarer oppgaven. Som muligens får sneket seg til en ørliten plass etter mye strev. Og så sitte der. Uten mulighet til å få til noe.

Det ytre livet er ikke slik. Om jeg vil er det mange steder å gå til. Steder jeg vet hvor er. Med folk jeg kjenner og som gjerne gir meg plass. Ting jeg kan gjøre. Ting jeg mestrer.

På det ytre planet er derfor drømmen en løgn. Samtidig er den helt sann. For inni den som vet hvor, med hvem og hvordan sitter en annen indre utgave av meg og ser seg forundret rundt. På det ytre skuespillet jeg er en del av. På meg selv i en rolle. En lært rolle. 

Hvem er da den som stadig er oppe til den umulige eksamenen? Det er kanskje kjernen i drømmen. Hvem er jeg? Er jeg? Finnes det en meg der inne. Som er tydelig nok til å ta en plass på ordentlig. Som helt på ordentlig hører til et sted. Som vet. Klarer. 

Drømmen sier at jeg ikke finnes. Det kjennes ut som det er riktig. Samtidig er det umulig. Klart jeg finnes. En som ikke finnes kan ikke drømme, kan ikke kjenne på utilstrekkelighet. Likevel: Jeg går ikke til noen bygning, unngår rom med folk. Selv om jeg vet at de tar i mot meg. Og jeg vet at jeg unngår det fordi jeg føler meg så annerledes. Ikke hel. Delvis uten form. At jeg er en rolle, men ingen ting uten rollen. Den jeg en gang var, om jeg rakk å bli noen, tok en fra meg. Jeg ble et objekt. Ikke subjektet jeg skulle fått lov til å bli. En annens objekt.

Kanskje forblir det slik for alltid. Kanskje kan jeg en gang bli et jeg. Jeg håper det, og at en gang i fremtiden, når drømmen kommer igjen, skal få oppleve å gjennomføre den eksamenen til bestått.