fredag 14. november 2014

Livsverdifilosofi.



LIVSVERDIFILOSOFI.

Jeg skriver ikke mye for tida. Hodet er opptatt mens jeg ”løper” og prøver å få til noe. Løper er følelsen. Bare jeg kjenner det sånn. Ingen ser det. Men jeg løper. Prøver. I slitenheten. Mesteparten av tiden jeg løper sitter eller ligger jeg i sofaen.
Jeg har fått med meg et fantastisk forsøk på nytt statsbudsjett. Det med den flotte sosiale profilen. Noen med svært lite de skal ha sagt prøver visst nå å justere det ørlite så de kan stemme for det. Det som kommer kommer. Bra blir det ikke. Og veldig mange sier fra, og tilbakemeldingene fra de som skal bestemme er at de skjønner, ser det kan slå feil ut, men i sum så er det bra, så det så! Det ligger på et vis i tiden og har gjort det lenge. Klar deg sjøl. Ikke ligg noen til byrde. Du skal i hvert fall ikke ha et øre mer enn noen som jobber og sliter og bygger landet! Helst mye mindre. For det er jo ikke rettferdig, må vite.
Nå kommer det også en ny prioriteringsveileder for helsevesenet. Så vidt jeg har forstått går den i hovedsak ut på at når man må velge, skal den som står i ferd med å miste flest gode år pga sykdom prioriteres. Pluss at innsatsen fra helsevesenet må stå i forhold til hva de kan oppnå.
Jeg var glad i matte på skolen. En hovedregel var å ikke blande epler og bananer i samme regnestykke. Summen av to epler og tre bananer blir ikke fem noesomhelst. Og hva et godt år måtte være var ikke et tema i mattetimer. Det hendte mattetimer beveget seg mot filosofi, men da når løsninger ikke fantes, eller grafers grenseverdier bevegde seg mot uendeligheter, noe de ofte gjorde. Verdien av et liv berørte vi ikke. Ikke i år, ikke i dager. Ikke i timer.
Jeg vet at de fleste vil sloss for livet sitt. Det er i hvert fall det som formidles. Mange er ute i mediene og sloss for å få medisiner som koster en formue som kanskje kan forlenge livet deres med noen måneder. Jeg skjønner dem. Opplever de at livet er så verdifullt, så vil de jo sloss for å beholde det lengst mulig. Jeg skrev de fleste. Ikke alle gjør det. De tenker at nok er nok, noen måneder eller år fra eller til spiller ingen rolle slik de har det. De ringer ikke avisene. De gir seg. Ber nok om smertelindring, men ikke om livsforlengelse. Mette av dager. Og det må jo være et greit valg. Lettest å forstå når den det gjelder er svært gammel.
Så er det noe rart. Og det har alltid stått for meg som ekstremt rart. I somatikken har man lov til å si nei til behandlingen. La sykdom gå sin gang. Få velge mellom å sloss for livet eller la det være. Når det gjelder psykiatri er å velge å dø på grunn av sykdommen noe man ikke får lov til. Får helsevesenet sjansen trår de til for full musikk, inkludert mislyden ved bruk av tvang, for å hindre det. I denne bransjen er en bestemmelse om å kaste inn håndkledet for godt et ufeilbarlig bevis for at pasienten ikke vet sitt eget beste. Det valget får pasienten rett og slett ikke lov å ta. Ofte er nok helsevesenets innsats for å hindre død riktig, Det er mange som er veldig glad for at de lever til tross for at de en eller flere ganger har bestemt seg for å dø. Men noen ganger er nok forskjellen mellom en som velger å dø av somatisk sykdom og en som vil dø av psykiatrisk sykdom ikke-eksisterende. De er like slitne, og opplever lite eller ingen livsverdi. Og her nytter det ikke med matte. Verdien av livet en lever er subjektivt. Men jeg er sikker på at et avslag med begrunnelsen at du ikke er verdt å hjelpe, på ingen måte øker den subjektive kvaliteten.

onsdag 1. oktober 2014

Den vanskelige maten. Eller den enkle.



Jeg har i veldig mange år lurt på hvorfor noe så enkelt som å spise kan resultere i de mest avsindige dietter, enten nå grunnen til å hive seg på slike er et ønske om å regulere vekten eller et håp om å forbedre helsa generelt eller spesifikt. Det er blitt en gedigen industri å med stor energi overbevise folk om hvilke fantastiske ting som kan oppnås gjennom å spise eller la være å spise forskjellige matvarer. Enda mer lukrativt er det kanskje når noen klarer å få mange nok til å tro på vidundervirkninger av å tilføre kroppen et eller annet i pilleform.
Jeg skjønner folks ønske om å tro på mirakler. Spesielt om folk er syke. Det skal en stor dose skepsis til for å motstå en annonse som halvveis lover slutt på plagene dine for 199 kroner måneden. Eller 799. Eller kanskje 1499. Hvis det er plagsomt nok og lommeboka kan klare det. På et vis blir det jo et slags krav fra andre eller en selv at man må jo prøve. Etter å ha lest eller sett annonsen noen ganger for mye. Det kunne jo hjelpe, og om man ikke prøver så vil man jo ikke bli frisk. Eller slank, eller full av energi eller hva man nå ønsker seg. Siden det meste slettes ikke virker og man kanskje bare får glad om det ikke skader, så slutter de fleste fort. Pengene for de som lager dette ligger jo i alle som prøver. Som håper.
Nå synes jeg det er to skremmende tendenser som stadig øker. Det er for det første alle selvlagede diagnoser som sprer seg i rekordfart og det andre er kurene for disse som stort sett ser ut til å være basert på å unngå helt vanlige matvarer. Veldig i skuddet nå er å kutte ut hvete (gluten) og melk.
Noen tåler ikke gluten eller melk eller begge deler og må selvfølgelig la være å spise det. Problemet kommer når veldig mange som tåler det helt fint, og det gjelder de aller fleste, kutter det ut av redsel for at det på et mystisk vis skader dem eller er årsaken til at de ikke føler seg helt på topp hele tiden. For det skal man jo.
Det dumme med internett er at å søke på et nymotens fenomen gir så mange treff! For moro skyld søkte jeg nå på glutenintoleranse og fikk 1670 sider med treff på norske sider. Da er det lett å lese seg blind og ikke greie å skille mellom synsinger og fakta. Og siden en del symptomer på intoleranse er så vanlige som det å være sliten eller litt oppblåst, så er det ikke rart at mange tror det gjelder dem, selv om det slettes ikke gjør det. Det er tusenvis av andre mulige årsaker.
Jeg tror dessverre at mye av selvdiagnostiseringen og forsøkene på selvhelbredelse skyldes en slags tidsånd som går på at man skal være perfekt og fikse alt selv. Det går ikke, og har aldri gått. Derimot går det på helsa løs. Hvor mange som forsøker å spise så riktig som mulig og ender opp med å ødelegge seg vet jeg ikke. At det baller på seg for veldig mange er helt klart. Et råd her og et der, unngå ditt og unngå datt. For noen betyr det til slutt at alt er farlig. Da blir det vrient å få i seg noe fornuftig. Og det tar vel siste rest av krefter også å skulle prøve å følge med på alt.
For noen uker siden hadde programmet Puls et interessant innslag. Det ble laget en fancy bok om kosthold som lovet helse og slanking. Jeg tror de kalte den noe sånt som ”Smart fat – slow carb” eller noe sånt. Masse oppskrifter med flotte bilder på glansa papir, helt etter malen for tiden. Forfatter var liksom programlederen som jo er kjent og fremstår som sunnheten selv. To personer ble forsøkskaniner. Begge skulle ned i vekt. De fulgte boka og det fungerte helt fint. De var veldig glade for denne nye dietten. Det fungerte jo! Det de ikke visste var at denne fantastiske nye dietten helt og fullt fulgte Statens Ernæringsråds anbefalinger for et fornuftig kosthold. Det var ikke noe nytt og spennende eller mirakuløst. Bare god gammel kunnskap presentert på en litt mer fancy måte. Og det holdt i massevis, det.
Jeg skulle virkelig ønske at veldig mange kunne senke skuldrene og blåse i de mange (stort sett velmente, men akk så feilaktige) rådene om alt som er så farlig med et normalt kosthold. Perfeksjonismen på dette området er rett og slett farlig. Det er selvdiagnostisering gjennom internett også. Vanlige småplager kan ikke unngås. De store må helsevesenet hjelpe til med. Og helt vanlig mat er bra nok. Helt ufarlig. For de aller aller fleste. Til og med sunt. Og billig. Og så enkelt.

søndag 31. august 2014

Depresjonens røst.



DET VAR IKKE SÅNN DET SKULLE BLI?

Det skulle da bli bra. En gang trodde jeg på det. Jeg opplevde det også. Det ble bra. Så ble det langsomt ille igjen. Og nå er alt som før var riktig i forhold til meg feil. Motene skifter.
Noen ganger tenker jeg at jeg ikke burde ha opplevd å ha det bra. Det blir likevel for dumt. Når den tanken likevel kommer er det fordi forskjellen er så stor. Jeg tør nesten ikke tenke tilbake på årene med livsglede. Når jeg gjør det er det fordi jeg savner det. Og dem som hjalp meg med å være livsglad. De som torde å stå i en jobb der jeg var avhengig av dem. Som gjorde det jeg trengte at de gjorde.
De jobber ikke lenger nå. Andre vil ikke jobbe sånn. Og jeg har kjent, og kjenner, at det går nedover og nedover. At jeg gir opp. Det vil jeg ikke. Så skjer det likevel. På tross av det jeg prøver. Klare meg selv. Gjøre selv. Ta vare på meg selv. Noe jeg aldri har klart.
Det er garantert ikke sunne tanker å ønske å få et fly i hodet. Eller en trailer i fronten. Eller et jordskjelv som utsletter akkurat huset jeg bor i og meg i samme slengen. Eller at et meget hurtigarbeidende sinnavirus skal invadere meg. Et det ikke finnes noen kur mot.
Dødslengsler. Er det ikke over snart, dette jævla lange livet. Det holder nå!
Eller. Mer kan prøves. Det er alltid noe som kan prøves. Kan sloss litt til. Men med hvilke krefter? De jeg hadde har jeg ikke. Bare minnet om dem.
Galgenhumor. En hver annonse eller artikkel som påberober seg å ha oppskriften på et enda lengre liv anses som idioti og slike råd må ikke følges. Forskere som ønsker å forynge folk så de aldri dør. De får ikke forsøke seg på meg. Finne en ny planet å bo på når denne jorda vår blir ubeboelig? Jeg ser ikke problemet.
En dag av gangen. Og et intenst ønske om at det om ikke altfor lenge ikke skal være flere dager. Ikke i denne tilstanden jeg er i.
Joda. Jeg prøver ting. Ting jeg en gang likte. Nye ting jeg kanskje kan like. Sparker meg selv ut når jeg orker. Også når jeg ikke orker. Men det er ikke der det ligger. Svaret er for meg ikke positive aktiviteter. Svaret er omsorg for en som ikke kan og aldri har kunnet gi det til seg selv. Det er det slutt på.
Så? Gi opp? Fristende er det. Og i morgen prøver jeg nok litt til. Men kveldsbønnen er til hjertet mitt. Slutt å virke i natt. Please. La den lille døden (søvnen) skli over i den store. Det holder nå.

mandag 14. juli 2014

I bakvendtland noen gode uker.



Det ble rehabilitering på meg likevel. Hva som ble skrevet i ny søknad er jeg ikke sikker på, men jeg kom inn til opptrening etter brystkreften. Nå er det to år siden ene brystet ble fjernet og det plager meg fint lite. Så hva skulle jeg gjøre der oppe? Og ville jeg klare å være der? Etter mye katastrofetenking basert på innleggelser i psykiatrien dro jeg med trøstetanker om at dette ikke var psykiatrien og at jeg kunne dra igjen om det ikke ble bra.
Det ble bra. Fire uker med trening og bevegelse i fokus på et meget trivelig sted. Hovedbehandlerne var fysioterapeuter. Uvant for meg som er vant til psykiatere og sykepleiere. Og godt. Det ble så konkret. Stiv og støl overalt og dårlig kondis? OK. Da jobber vi med det.
Etter som dagene gikk ble jeg tankefull. Hva var forskjellen som gjorde at jeg greide å være der når jeg ikke greier å være pasient i psykiatrien? For jeg hadde jo med meg psyken min der også. Angstanfall som slettes ikke var morsomme, dager med nervene utenpå alt. Dager der jeg ønsket alle andre vekk, ikke måtte forholde meg til noen. Ikke la dem se meg når jeg sloss for å holde ei noenlunde normal maske på plass.
Det første jeg tenkte var at jeg ikke hadde møtt noen ansatte med en hevet pekefinger. Ingen påpekte at jeg var feil. Ingen sa noe om at jeg ikke hadde det slik jeg sa jeg hadde det heller. Jeg opplevde respekt. Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg forskjellige ting og kunne si ja eller nei uten andre konsekvenser enn at jeg fikk det jeg trodde jeg trengte. Ombestemte jeg meg siden og ville prøve noe jeg først hadde sagt nei til var det ingen hevede øyebryn eller foredrag om hvem som visste best. Det var visst slik det skulle være. Få lov til å prøve seg fram litt. Teste ut. Be om hjelp når jeg egentlig ikke torde ting jeg ville, og få den hjelpen som en selvfølge. Uten noe styr. Så godt!
Og kanskje best av alt: Å oppleve at de ansatte på dette ”fysiske” stedet ikke fikk hetta når det psykiske lagde krøll for meg. De så angsten. Og handterte det helt greit. Det ble fjernet en stor trigger som gjorde det vrient for meg. Tillatelse til å bryte en regel ble gitt på strak arm sammen med beroligende ord om at dette ble gjort for flere. Jeg merket at de visste mye om traumer, og la til rette. Det var viktigere for dem at jeg kunne være med på en aktivitet enn at jeg skulle tvinge meg gjennom et angstanfall for å få det til. Ikke noen pekefingre der heller, om hvor viktig det er ”å stå i angsten”, ikke gå utenom. Og da fungerte det jo, da.
Andre ting jeg opplevde som godt var å slippe overvåking. Ingen sjekket rommene for ”farligheter”, ingen syntes de var bedre til å holde styr på medisinbruken enn jeg selv er så det styrte jeg selv. Ingen kom på rommet nattestid for å sjekke meg. Ingen blandet seg inn i hva jeg gjorde på fritida. Merkelig. Jeg kunne bare ta meg en tur uten at noen måtte godkjenne det først. Og det gjorde jeg rett som det var. Jeg som bor alene og omgås svært få trengte å komme unna alle folkene mer enn en gang.
Eneste kontrollen jeg opplevde var at de kontaktet folk som ikke møtte til måltidene. Bare sjekket at de hadde det bra. En betryggende kontroll. Og nødvendig. Noen av pasientene kom jo nesten rett fra et operasjonsbord. Og så noterte de hva vi var med på. Uten at det medførte noen kritikk og masse spørsmål om man ikke møtte på et eller annet vi burde vært med på. Ikke som jeg opplevde, i hvert fall. Kanskje bruker de det i vurderinger om å gi flere opphold eller ikke. Jeg regner med det. Men i det daglige livet der styrte vi oss selv. Ingen tok ansvaret fra oss. For meg var det som å være i bakvendtland i noen gode uker.
Fikk jeg noe ut av oppholdet? Ja. Ble nok både mykere og sprekere i løpet av rehabiliteringen, men også tøffere psykisk. Og nytt opphold får jeg ut på høstparten. Jeg gleder meg til det. Nå skal jeg prøve å holde vedlike noen gode vaner i mellomtiden. Det er også mitt ansvar.

tirsdag 13. mai 2014

Mangeltilstander?



MANGELTILSTANDER?

Når kroppen mangler noe som gjør kroppen syk er det helt essensielt å få tilført kroppen det som mangler. Det er ikke alltid enkelt å vite akkurat hva som mangler. Derfor tas det prøver som virker vettuge å ta etter hva som er symptomene. Ofte gir de greie svar. Jernmangel, for eksempel. Løsning: Tilfør jern. Måten å gjøre det på vil avhenge av alvorlighetsgraden av mangelen. Fra å endre litt på hva man spiser til å ta tilskudd. Å finne ut av hvorfor mangelen har oppstått og rette på det om det er mulig er også en normal ting å gjøre. Og å formidle kunnskap om hvordan en ny mangelsituasjon kan unngås, om mulig. Dette kan helsevesenet godt og jeg har til dags dato ikke hørt et eneste skrekkeksempel på en pasient som har fått påvist jernmangel og deretter blitt nektet jern. Verken jernholdig kost eller tilskudd om det trengs er blitt nektet noen som trenger det. Heller ikke har jeg hørt om pasienter som har fått påvist manglende insulinproduksjon som nektes insulin. Jeg skulle likt å se nyhetsoverskriftene om det ble gjort.

I psykiatrien derimot har jeg sett og personlig opplevd mye som burde fått overskrifter i fete typer, men som ikke får det. Godt voksne mennesker som har levd store deler av livet med for eksempel stadig vold og overgrep fra en partner og som har utviklet depresjoner. Så fortvilte og også ofte redde at de kun ønsker å avslutte hele livet. Tilbudet mange har fått er medisiner og elektrosjokk. Når situasjonen etter disse fantastiske behandlingene ikke bedres og situasjonen er den samme på hjemmebanen forblir de like deprimerte. Tilbud: Mer medisiner og mer elektrosjokk. Og gjerne et notat i journalen som inneholder ord som kronisk. Og det blir det jo fort når ingen ting gjøres med årsaken. Enda verre blir det hvis ordet endogen depresjon dukker opp, som betyr depresjon ”uten grunn”. Da er det enten total mangel på forståelse for at jævlige livsvilkår kan gi depresjon eller null interesse for å prøve å kartlegge situasjonen. Man spør ikke, for man skjønner ikke poenget med det. (Eller ønsker ikke å spørre, for man orker ikke å høre svaret. Voldelige partnere kan jo ikke medisineres eller sjokkes vekk.) I mitt hode er dette en mangelsituasjon for pasienten. Mangel på trygghet, mangel på respekt, mangel på framtidstro, naturlig nok. Mangel på mening, på støtte, på praktisk hjelp til å få et liv uten vold og overgrep. Hva kan en psykiatri som har hengt seg opp i gener og hjernebiologi utrette her? Ingenting annet enn å gjøre vondt verre etter mitt syn. En mangelsituasjon som forsøkes rettet opp med noe pasienten absolutt ikke trenger.

Og det er så mange eksempler å ta av. Redde pasienter som skremmes igjennom trening på å mestre det de er redd for. Sjelden spørsmål om hvorfor de er så redde. Kurs i å mestre. Sittende i et lokale med altfor mange folk de er redd for. Sittende ytterst på en stolrekke nærmest utgangsdøra, om en slik plass er ledig. For mange vil sitte slik. Kommer altfor tidlig for å finne en slik trygg plass, men altfor mange gjør det samme. Inneklemt. Redd. Hiver etter pusten. Uten å høres. Får ikke med seg et ord av det som foredras. Vil bare ut derfra, men tør ikke det heller. Redd for å svime av. Omsider ferdig. Kommer seg ut. Har gjennomført det pålagte mestringskurset. Blitt enda reddere. Kunne det være bedre å tilby en trygg hånd?

Jeg glemmer aldri hakesleppet til en medpasient som ”tilsto” for oss medpasienter på røykestedet vårt at hun igjen ikke hadde greid angst-treningen hun skulle gjennomføre sammen med en ansatt. Hun skammet seg så. Hun skulle tvinges til å være med inn i en butikk (der hun ikke trengte noen ting). Hun hadde klart å bli med ut av avdelingen, hadde klart å gå hele veien til butikken, men så sa det stopp. Utenfor hadde hun streiket. Nektet. Og sagt til den ansatte at det for faan var han som skulle ha noe på den jævla sportsbutikken og ikke hun, så da fikk han handle uten henne. Hun nektet, rett og slett. Og godtok han ikke det så kunne han dra til h…. Og hun skammet seg. Lurte på hvordan hun i tillegg til ikke å klare dette også kunne si så stygge ting til han? Hvordan kunne hun i tillegg til å være så pysete også være så slem? Svaret fra oss medpasienter var ”hurra for deg som endelig setter grenser!” ”Flott gjort!” For på et sted med mange psykisk syke er det mange som kjenner igjen en som har fått grensene sine krenket og derfor er redd. Vi hadde kjent igjen dette hos henne. Etter hakesleppet, og gjentatte spørsmål om vi mente dette, noe vi bekreftet like mange ganger som hun spurte, kom det noen tårer. Så spurte en om hun hadde blitt misbrukt eller lignende, og hun sa ja. Vet avdelingen det, var neste spørsmål. Ingen har spurt, var svaret. Og fortsatte nølende: Når de tvinger meg inn i slike situasjoner, med masse folk, folk jeg ikke vet hva vil, som kanskje skumper borti meg, eller bare står for nær, får jeg en evig film i hodet med han som tvang seg på meg når jeg var bare jentungen. Og så så hun vekk. For nå hadde hun nok sagt altfor mye og vi ville nok ikke lenger støtte henne. Hun fikk hakeslepp igjen, for støtten ble bare sterkere. Håper hun vokste litt på det, at hun fikk ros for å streike. Nekte. Sette grenser. Og jeg håper at hun fikk oppleve trygghet senere. Hennes mangel. Og respekt for sin integritet. Og fikk lov til å sette flere grenser. Få hjelp med sine mangeltilstander. Jeg vet ikke. Jeg dro fra stedet kort etter. Uten hjelp med mine.