torsdag 16. april 2015

Psykiatri kontra kreft.

Søndag 12/4 hadde Aftenposten er artikkel om populariteten til forskjellige grener av medisinen. Psykiatri havnet langt langt nede på listen. Dette gjaldt både hva legene syntes var best å spesialisere seg i og hva vanlige folk syntes det var "best" å bli syk av, så og si. Hva som ga status og hva som var skamfullt, oversatte jeg det fort med. På topp tronet ting som hjerteinfarkt, hjernesvulst, leukemi (blodkreft). På bånn psykiatri, geriatri og kols. Akutte ting som kjapt kunne fikses var mye høyere rangert enn kroniske sykdommer.
At psykiatrien er upopulær vet vel de fleste som har hatt mye med den grenen av helsevesenet godt av dyrekjøpt erfaring. Det vitses med det på avdelinger når psykiatere som oppleves som totalt håpløse snakkes om. "De mest ubrukelige legene blir psykiatere." "De totalt ubrukelige blir i det offentlige." "Møter du en gang en fornuftig ung psykiater på en akuttavdeling er vedkommende garantert borte om tre måneder. Hun orker ikke å være der." "En lege i spesialisering som ikke viser tegn til å forstå noe som helst, blir fast inventar fram til pensjonsalderen." "Hadde det ikke vært for den hvite frakken hadde han vært pasient." "Psykopat? Ikke noe problem. Fast ansettelse i psykiatrien er garantert."
Det er forløsende å tulle med sånt når frustrasjonen er på topp. Det er skummelt at det litt for ofte er sant.

Kreft er noe annet. Mens psykiatrien avslår alt de lovlig kan og mere til, får en kreftpasient så masse tilbud at det er vanskelig å orientere seg. Jeg er kreftoperert og forskjellen er gedigen. Da jeg fikk diagnosen ville plutselig både kommunepsykiatrien og et DPS, som begge hadde gitt meg grundig opp, ha meg som pasient igjen. Nå gikk det ganske dårlig, men men. De var opptatt av kreften, jeg av psyken...

Etter at jeg ble operert, mye mot min vilje faktisk, men de overtalte meg med at de heretter ville hjelpe meg med psyken slik jeg sa jeg trengte det. Uten å holde det når operasjonen var overstått, noe som ikke burde forundret meg etter tidligere erfaringer med dem. Forundret ble jeg likevel. Og rasende. Følte meg rundlurt og som verdens mest naive idiot. Jeg avskrev dem for godt. Aldri mer ville jeg ha noe med slike folk å gjøre.

Jeg var altså frisk fra kreften og med like dårlig eller verre psyke enn noen gang. Ble søkt til DPSet igjen. For å be om hjelp til å finne hjelp. Noen polikliniske timer for å finne alternativer var det det ble søkt om. Så da fikk jeg avslag på innleggelse. Som det ikke var søkt om. Etter en gjentatt søknad fikk jeg avslag på poliklinikken også.

Så fant legen og jeg på noe lurt. Trodde vi. Jeg trengte desperat et avbrekk, hvile, ferie. Søkte rehabilitering. Hovedbegrunnelse psyken, sekundærbegrunnelse brystkreftoperasjonen. Avslag. Søkte igjen med omvendt begrunnelse. Innvilget. To opphold. Det ene klarte jeg fint, det andre skar seg dessverre. Da var psyken min rett og slett for dårlig.
Men jeg fikk et tips. Kontakt kreftkoordinatoren i kommunen og kreftforeningen når du kommer hjem. De vet hva som finnes.Nølende gjorde jeg det, for jeg var jo ikke kreftsyk, jeg.
Skal si det finnes tilbud, ja. For kreftforeningen har kjempet fram tilbud som skal hjelpe pasientene både praktisk og psykisk. Kreft er jo en skummel sykdom og psykiske reaksjoner noe de tar på alvor. Og de er visst også meget kjent med at pasienter som har psyken som problem også før de får kreft, bruker kreftforeningens tilbud for den samme psyken. Og synes det er helt greit. Alle helseforetakene, tror jeg, har diverse tilbud både for kreftsyke og for de som har hatt kreft. Ingen henvisning eller vurdering trengs. Det er gratis. Det er tilgjengelig. Jeg fikk tilbud om billedterapi. Eller rettere var det det jeg valgte av alt jeg ble tilbudt. Kunne valgt hobbykurser i fleng, sosiale møteplasser, kulturtilbud, matkurs, trening, avspenning, ja jeg husker ikke alt. Siden jeg bor litt uti huttiheita ble mye valgt bort rett og slett fordi det var for langt og kronglete å komme seg til noen sykehus, spesielt de i Oslo. Og noe var for mye sykdomsrelatert, rett og slett.

Det undrer meg at forskjellene er så store. Og mest at det er mer tilbud om "ettervern" på det psykiske området for kreftpasienter enn det er tilbud i psykiatrien. Jeg liker det rett og slett ikke. Altså jeg liker jo selvfølgelig at kreftpasienter har et så godt tilbud. Det er det at de har et mye bedre tilbud enn psykisk syke jeg ikke liker. Hva er det kreftomsorgen har skjønt som psykiatrien fremdeles ikke har skjønt? Jeg vet det har vært en lang kamp for kreftforeningen å få slike tilbud opp og gå, og noe er det også de som finansierer. Det jeg oppfatter at de har skjønt gjennom tilbudene jeg har hørt om eller lest om er at mennesker er både kropp og psyke, at de har noe til felles og også er veldig forskjellige. De trenger forskjellige ting og kan bestemme selv hva de vil og ikke vil. Jeg kan nå benytte meg av tilbud for min psyke som andre med like dårlig psyke ikke kan, om ikke de også har eller har hatt kreft. Det er et meget stort tankekors....

For meg er det ikke noe å lure på om vitsingen på psykiatriske avdelinger og artikkelen i Aftenposten har mye riktig i seg. Psykiatri er "bånn i bøtta" og tilbudet elendig. Kreft er bedre. Tilbudet godt. Meget godt.