tirsdag 2. juni 2015

Overgripere. Hvordan tenker de?



Det er mange overgrepssaker i media nå for tida. Store saker. Mange ofre. Noen babyer, noen barnehagebarn, noen litt eldre barn. Overgriperne er foreldre, andre slektninger og en barnehageansatt.
Med egen overgrepsbakgrunn er dette vondt å lese. Likevel er det godt at sakene etterforskes og at de kommer fram i lyset.
Overgrep skjer hele tiden. Bare et fåtall anmeldes. Et fåtall av dem igjen får stor medieoppmerksomhet. Jeg blir kvalm av å lese om slike saker og veien til minner jeg ikke ønsker blir kort. Likevel: Det er godt det kommer fram!
Det store spørsmålet som den siste tida har formulert seg i hodet mitt etter å ha lest om og hørt om disse sakene er hvordan overgripere tenker? Hva får noen til å gjøre slike ting? Hvordan er det mulig å ønske seg og å gjennomføre samleie med babyer? Eller å synes at egne barnebarn er passende seksualobjekter? Eller å jobbe med barn og forgripe seg på mange av dem? Hvordan er det mulig å gjøre slike ting og ellers framstå som skikkelig og trivelige folk? For akkurat det er ofte et gjennomgangstema i slike saker når folk som kjenner overgriperne forklarer seg. Vi ante ikke, han eller hun er jo et flott menneske, vi har aldri ant…
En gammeldags tanke om overgripere er at de er menn som stinker sprit og tobakk, ikke har vasket seg de siste årene og som hopper ut av buskas og er slemme med barn. Slike menn ble jeg advart mot som barn. Det fantes absolutt uvaskede menn som luktet både sprit og tobakk og som befant seg bak buskas i min oppvekst, men de drakk bak det buskaset og gjorde ikke oss ungene noe. Og så hadde vi tidvis en merkelig skrue av en fyr som blottet seg i et lekeområde. En karikatur av en blotter. En mann med frakk på, og ikke noe annet. Som løp skremt når en av ungene, etter at han hadde framvist det som var under frakken, råflira og kommenterte at den lille der vel ikke var noe å vise fram. Ekkel, men sannsynligvis ganske harmløs i forhold til mange andre. Som de som nå er i media. ”Skikkelige folk”. Med jobb, bolig, familie og fritidsinteresser av vanlig slag. De drikker ikke i buskene, er velstelte, utad normale.
Jeg fatter ikke hva som foregår i hodene deres. Jeg leser og hører det som formidles i media av deres svar på spørsmålet. ”Jeg trodde det ikke gjorde noe når ungen var så liten”, for eksempel. Eller ”han/hun likte det jo”. Et nyhetsinnslag fra nettets lite lystelige ”samfunn” av pedofile kunne vise et stygt eksempel. Et spørsmål fra en pedofil til en annen i dette nettverket var ”hvor langt er det greit å gå med disse barna”? Spørsmålet forteller oss jo at den som spør vet at ting ikke er greit. Svaret var sånn ca at ” hvis barnet liker det går jeg hele veien”, i betydningen gjennomfører samleie.
Det burde ikke være mulig i våre dager å ikke ha fått med seg at overgrep skader unger og at det derfor er strengt forbudt. Det burde også være umulig å forgripe seg på unger og overbevise seg selv til å tro at ungene liker det. Noen gjør altså det likevel. I hvilken grad de er overbevist om slikt eller later som for å pynte på det avskyelige de gjør kan vel kanskje ingen helt svare på. Kanskje ikke de selv heller. Det er uansett skummelt mange som tenker slik, eller later som. Og som tillater seg å ta seg til rette med egne og andres unger.
Jeg vet i alle fall at de som forgriper seg vet at det er galt. Hadde de ikke visst det hadde de vel fortalt naboer og kolleger hva de gjorde og invitert dem med. Det gjør de ikke. De tier og får barnet til å gjøre det samme. De er klar over samfunnets regler og vil ikke bli tatt.
Min overgriper påsto og forklarte til meg at det han gjorde var helt riktig og normalt, det var bare det at alle andre ikke skjønte det, så derfor måtte jeg tie så han slapp fengsel. I avhør prøvde han seg ikke på samme forklaring. Da var det stakkars han som ble så fristet av meg. Så han lagde seg forklaringer etter forholdene, tydeligvis. Er det det de gjør, alle disse overgriperne?
Det er et uttrykk som heter å ljuge så man tror det selv. Men kan man gjøre det overfor seg selv, også? Jeg vil nok alltid lure på hva som rører seg i hodet på disse folkene. Jeg håper noen finner det ut en gang og kan bruke resultatet til å avverge overgrep. Unger skal få være unger. Ikke overgriperes objekter!