Å skrive er for meg en hobby. En av flere, men denne hobbyen tok mer og mer over for de andre etter hvert. Hvorfor det? Tja. Et svar er at det er gøy. Samtidig er det enormt frustrerende innimellom. Det er gøy å skrive når ordene detter ut av fingertuppene nesten av seg selv. Men det gjør det jo slettes ikke alltid. Så hva får skrivere til å fortsette tross frustrasjonene?
Jeg vet ikke hva som får andre til å fortsette når det ikke er gøy, men for meg er nok det viktigste svaret at jeg hadde et tema som jeg syntes var så viktig å si noe om at jeg fortsatte. Et lite kjent tema som angår så mange. Komplekse dissosiative lidelser.
Temaet var altså bestemt, men hvordan gjør man det? Skriver en roman om det, altså. Løsningen min ble å lage en hovedperson med tilstanden, som selv ikke vet at hun har den. Denne personen setter jeg så i situasjoner hun ikke fikser etter å ha sørget for å tvangsinnlegge henne på psykiatrisk.
Og dette er det virkelig morsomme med å skrive skjønnlitteratur. Å kunne bestemme alt. Hvem som skal få være med i historien, hva som skal skje, hvordan det skjer, hva som skal vises fram, hvordan det oppfattes. Å kunne plukke fra egne erfaringer, andres historier jeg har hørt, finne på ting ut av tomme lufta der det trengtes. For før jeg begynte å skrive historien Kari Hansen beklager, fantes ikke denne Kari Hansen. Det gjorde heller ikke medpasientene hennes eller de ansatte. Ikke naboen hennes heller.
De ble virkelige av at jeg skrev om dem. Det er stort. Og forhåpentligvis vil historien leses slik at flere kan skjønne hva komplekse dissosiative lidelser er. For det var målet når jeg begynte å skrive om Kari. Å få flere til å skjønne mer.
Tilbakemeldinger jeg får fra lesere er gode. Jeg har fått til det jeg ville. Flere skjønner mer og de som allerede vet mye om denne tilstanden kjenner den godt igjen.
