Her er resultatet. En novelle. Den er verken sann eller usann. Her er noe lagt til og noe trukket fra.
Jeg advarer mot sterkt innhold.
HUN HOPPER TAU.
De grønne håndtakene på tauet er det så vidt hun skimter i øyekroken. Selv om hun ser rett på et av dem, ser hun det ikke tydelig. Det er fordi de beveger seg fort. Stopper hun å hoppe og ser på dem, er de tydelige. Sånn er det med tauet også. Det ser hun nesten ikke i det hele tatt. Hun ser ikke gulfargen en gang. Sånt synes hun er gøy å tenke over. At det som beveger seg blir nesten usynlig.
Litt kjedelig er det
å hoppe alene. Derfor hopper hun helt midt i gata. Da må de som kjører bil
bremse mens hun hopper ut til siden. Hun klarer det også uten at tauet stopper.
Men så veldig mange biler er det ikke som kjører her, De kjører sakte også, for
gata er ikke så lang.
Den store gata får
hun ikke lov å leke i. Hun får ikke lov til å gå over den alene heller.
Hopphopp hopphopp.
Hun trenger ikke å tenke på hva armene hennes, hendene og bena hennes skal
gjøre i det hele tatt. Hun leker med å prøve å tenke på det, at nå skal armene
svinge, og føttene skal hoppe akkurat nå, men da går det bare i surr. Det er
veldig rart, for det var slik hun gjorde det da hun lærte å hoppe tau.
Hun har grøt i magen.
Risengrynsgrøt. Hun liker fløyelsgrøt best, men risengrynsgrøt er også godt.
Med masse kanel og sukker. Helst mer sukker enn mamma synes er nok. Og nå som
hun er så stor at hun har begynt på skolen får hun strø på selv. Selv om mamma
passer på, greier hun å late som hun søler hele spiseskjea med sukker på en
liten flekk av grøten, og da får hun lov til å strø ei skje til på resten av
grøten sin. Hun tror mamma er nesten sikker på at hun gjør det med vilje, men
ikke helt sikker. Blir mamma helt sikker, må hun finne på noe annet.
Hopphopp hopp æsj.
Æsj bæsj, dumme tauet. Hun slenger det i retning porten til huset hun bor i.
- Hei Mamma, jeg er
tørst. Kan jeg få et glass i skapet?
- Ja, sier Mamma, men
så tenker hun seg om og snur seg. Du kan da bare ta øsa som vanlig. Vi lager
ikke ekstra oppvask av å drikke vann, vet du.
- Men jeg vil ha
saft. Det er litt igjen.
- Nei. Safta var til
grøten. Nå kan du drikke vann.
- Jammen Mamma.
- Nei, sa jeg. Ikke
mer saft nå.
Så hun tar øsa som
henger over vasken og lar vannet renne litt før hun fyller øsa. Som vanlig
søler hun litt vann nedover haka når hun drikker. Vannet treffer den tynne
t-skjorta hennes på magen, og hun grøsser litt. Så søler hun litt til med
vilje, for det er litt godt også å grøsse sånn.
Hun bommer på kroken
øsa skal tilbake på ved første forsøk, så øsa bråker med vasken. På andre
forsøk klarer hun det, og så løper hun ut i gangen, ut døra, ned trappa, ut den
andre døra og ned den andre trappa. De siste trinnene hopper hun, og lander
støtt i grusen.
Ute i gata ser hun
håpefullt etter de andre, men de er ikke kommet ut igjen enda. Hva nå? Jo, hun
kan gå til godtebutikken og se i vinduet. Hun begynner å gå, men bare noen få
skritt, så snur hun og løper inn porten igjen. Ballen må jo være med!
Innerst i gården er
døra til det litt skumle skjulet, og hun plundrer med å få åpnet slåen. Det går
med den vanlige lirkingen, så står hun og myser inn i mørket. To malingsslitte
og en ganske ny spark står innerst. Det er så vidt hun skimter dem. Sykler står
foran dem. Hun ønsker seg også sykkel. Vedbingen er rett innenfor døra til venstre.
Store bunter med gamle aviser og ukeblader er stablet oppe i bingen.
Selv med døra helt
åpen er det lite lys som blir med inn i skjulet når hun går inn. Sola er sterk
og varm, men den rekker ikke inn i gården der hun bor. Ballen finner hun
likevel bare hun får vendt øynene til mørket. Den er knallrød, og litt stor.
Nesten så stor som en fotball.
Dunk dunkdunk
dunk dunkdunk. Jenta og den røde ballen går sammen til godtebutikken. Dunk
dunkdunk dunk dunkdunk. Også
ballen blir utydelig når den er i farta, særlig i dunkdunkene. Hun tar
skikkelig i og kjenner den lille svien i håndflatene når ballen slår tilbake.
Ei lita grop i fortauet får ballen til å skjene slik at hun så vidt er ute i
den forbudte store gata for å fange den igjen. Det går bra. Dunk dunkdunk dunk
dunkdunk og så er de framme ved butikken.
Når hun blir stor vil
hun bli sånn dame som jobber i en sånn butikk. Hun skal ha strenge briller med
slitne snille øyne bak, grått hår med krøller og alt godteriet rundt seg hele
tiden. Hun synes det er rart at hun aldri har sett damen der inne med godteri i
munnen, for det vil hun ha. Søte karameller, klissete lakris, harde
kjærligheter på pinne, flate peppermyntedrops med hjerter på, myke fruktpastiller
og best av alt bruspulver. Nå står hun bare og ser, og lurer på hvilken dag det
er. Det er lørdager hun får ukepenger og kan handle her. Det er ikke lørdag i
dag.
Dunk dunkdunk
dunk dunkdunk går hun hjem igjen. Æsj,
ballen er kjedelig når hun er alene sånn. Ved porten igjen lurer hun på hva hun
skal gjøre nå. Tauet ligger ved føttene hennes, ballen har hun i hendene og hun
ser spørrende mot nabohuset. Men døra der går ikke opp. Jenta der inne sitter
vel og vrir seg ved middagsbordet enda. Venter på at den trege faren hennes som
alltid spiser senest skal bli ferdig slik at hun kan løpe ut til henne.
Hun tar ballen under
venstre armen og prøver å hoppe tau til skjulet, men det går ikke så bra.
Irritert bærer hun begge deler for å rydde dem på plass. Plutselig blir hun
usikker. Den slåen på skjuldøra, glemte hun å sette den på igjen? Kanskje,
eller? Nei, hun husker ikke helt sikkert hva hun gjorde. Men døra står litt for
mye åpen til å ha havnet slik av seg selv hvis hun bare har glemt slåen. Nå
blir tankene hennes utydelige mens hun går mot åpningen selv om hun ikke vil
dit lenger. Da må tankene gå fort også, så fort at hun ikke vet hva hun tenker,
tenker hun. Og så står hun i det velkjente halvmørket og hører den både veldig
kjente og ukjente stemmen som sier han visste hun ville komme.
Pappa ber henne være
veldig stille og hun vet akkurat nå at han har bedt henne om å være stille her
i skjulet mange ganger. Og hun er stille, så stille hun kan. Dunkdunkene hans
hører hun, og er redd noen skal høre han. Smertene kjenner hun bare litt. Hun
er blitt utydelig for seg selv selv om hun ligger helt stille.
Etterpå, etter at hun
har stengt skjuldøra ordentlig med slåen og er ute i sola i den lille gata
sammen med de andre jentene, hopper hun tau bedre enn alle sammen.
Hopphopphopphopp. Hun kan ikke stoppe, vil ikke stoppe. Hun viser seg fram som
den flinkeste hoppetauhopperen i hele verden. Klarer hun å hoppe enda litt
fortere blir hun kanskje helt usynlig. (Copyright)