19. august fikk jeg stå på talerstolen i Litteraturhuset og snakke om romanen min, Kari Hansen beklager, og også si noe om hva jeg synes om psykiatriens måte å behandle pasienter som Kari på.
Takk til WSO, Aurora og Hvite Ørn som årlig arrangerer Amalie-dagene. De trengs!
Boka får du tak i der du ellers skaffer deg bøker, og her er foredraget mitt.
Det er med glede jeg leser artikkelen jeg lenker til her. En psykiater ved Modum Bad, Ellen K. K. Jepsen, oversetter SCID-D-manualen til norsk, og den utgis i oktober. Det blir også kurs i å bruke den.
Jeg gleder meg fordi jeg anser det største problemet for pasienter med dissosiative lidelser, som dissosiativ identitetsforstyrrelse som min romanfigur Kari Hansen lever med, er at de svært sjelden får riktig diagnose og dermed behandles for noe helt annet enn det som plager dem. Det går aldri bra. I artikkelen forklarer Jepsen veldig greit hvorfor.
Artikkelen finner du her: Nytt verktøy for å oppdage dissosiativ lidelse - Modum Bad (modum-bad.no)
Som jeg har skrevet tidligere i denne bloggen trengs det virkelig mer kunnskap om hva dissosiative lidelser er. Det er hovedgrunnen til at jeg skrev romanen Kari Hansen beklager. For det blir for dumt å behandle alle Kari Hansener for psykoser, bipolaritet eller personlighetsforstyrrelser når de ikke har disse diagnosene! Det gjør bare vondt veldig mye verre.
I min roman sørger jeg for at Kari innlegges på en avdeling der de skjønner hva Karis tilstand dreier seg om. Det er egentlig helt urealistisk, men i en roman kan det helt urealistiske skje. Ved at denne avdelingen skjønner, er det mulig for Kari, og for leserne, å også skjønne og å lære. Jeg håper stadig at flere finner denne romanen, særlig helsepersonell, slik at de kan ha i bakhodet når de møter personer som Kari, at det de ser kanskje har med dissosiasjon å gjøre. Boka er mitt lille bidrag til å forklare.
Kari Hansen er blitt
pensjonist og kan endelig få leve så kjedelig og anonymt som hun ønsker.
En særdeles varm
sommerdag borer hun hull i veggen inn til naboen, påsettes håndjern av politiet
og tvangsinnlegges til observasjon på alderspsykiatrisk avdeling.
Velkommen inn på
avdelingen i observasjonstiden. Kari forteller selv.
Den tiden jeg skrev mest intenst på romanen Kari Hansen beklager, slo den tanken meg ganske ofte. Hva ville Kari ha gjort i denne situasjonen, hva ville hun ha tenkt? Jeg tror slike tanker er ganske normale når man driver og lager en romanfigur. Det er en ganske artig tankelek og noen av de mulige svarene på spørsmålene ble nok med i en og annen liten detalj i boka.
Jeg tror det å lage en karakter, en liksomperson, krever slike spørsmål og svar. Det blir en måte å lage en komplett personlighet på. Og med Kari var det jo ikke bare Kari som skulle beskrives, men også delpersonlighetene hennes. Den opprørske tenåringen Borga og Barnet, hvordan ville de reagere i situasjonene? Hva ville trigge dem til å stille seg fremst og overta for Kari når det ble for mye for henne å hanskes med? Spennende og morsomt var det å lage dem. For Kari og medpersonlighetene hennes var ikke fiks ferdige når jeg begynte å skrive historien. De var vel mer skisser, men utviklet seg underveis. Noen ganger overrasket de meg. Svarte og handlet på måter jeg ikke hadde forutsett. Det var både veldig gøy og ganske forvirrende.
Jeg er helt sikker på at Kari ville ha prøvd å overtale meg til å la være å fortelle om henne om hun hadde kunnet. Borga ville sannsynligvis ha frydet seg over å bli kjendis, under forutsetningen av at jeg holdt kjeft om barndomstraumene hennes. Barnet er jeg mer usikker på. Kanskje hun bare ville blitt med om hun slapp å synes og fikk forsikringer om at det helt sikkert ville være et trygt sted jeg tok henne med til? Jeg tror det.
Jeg har gjennomført en bokpresentasjon. Det gikk faktisk bra, så langt jeg kan bedømme det selv. Jeg er litt stolt av å ha klart det. Jeg er nok mest lik Kari av disse personlighetene. Er ikke så veldig glad i å være "på scenen". Det er likevel en del av jobben med å gjøre boka kjent, så da gjør jeg det om jeg får muligheten.
25 - 27/5-23er det Årnesdagene. Tre dager med stands, gode tilbud og underholdning midt i Årnes. Jeg har fått meg standplass og skal prøve å gjøre romanen synlig for flest mulig. Er du i nærheten så stikk gjerne bortom.
Å skrive er for meg en hobby. En av flere, men denne hobbyen tok mer og mer over for de andre etter hvert. Hvorfor det? Tja. Et svar er at det er gøy. Samtidig er det enormt frustrerende innimellom. Det er gøy å skrive når ordene detter ut av fingertuppene nesten av seg selv. Men det gjør det jo slettes ikke alltid. Så hva får skrivere til å fortsette tross frustrasjonene?
Jeg vet ikke hva som får andre til å fortsette når det ikke er gøy, men for meg er nok det viktigste svaret at jeg hadde et tema som jeg syntes var så viktig å si noe om at jeg fortsatte. Et lite kjent tema som angår så mange. Komplekse dissosiative lidelser.
Temaet var altså bestemt, men hvordan gjør man det? Skriver en roman om det, altså. Løsningen min ble å lage en hovedperson med tilstanden, som selv ikke vet at hun har den. Denne personen setter jeg så i situasjoner hun ikke fikser etter å ha sørget for å tvangsinnlegge henne på psykiatrisk.
Og dette er det virkelig morsomme med å skrive skjønnlitteratur. Å kunne bestemme alt. Hvem som skal få være med i historien, hva som skal skje, hvordan det skjer, hva som skal vises fram, hvordan det oppfattes. Å kunne plukke fra egne erfaringer, andres historier jeg har hørt, finne på ting ut av tomme lufta der det trengtes. For før jeg begynte å skrive historien Kari Hansen beklager, fantes ikke denne Kari Hansen. Det gjorde heller ikke medpasientene hennes eller de ansatte. Ikke naboen hennes heller.
De ble virkelige av at jeg skrev om dem. Det er stort. Og forhåpentligvis vil historien leses slik at flere kan skjønne hva komplekse dissosiative lidelser er. For det var målet når jeg begynte å skrive om Kari. Å få flere til å skjønne mer.
Tilbakemeldinger jeg får fra lesere er gode. Jeg har fått til det jeg ville. Flere skjønner mer og de som allerede vet mye om denne tilstanden kjenner den godt igjen.
